Noen ganger dukker det opp artister som fullstendig slår knockout på meg. Artister som kommer ut av ingenting med sekken full av gull. 32 år gamle Chris Price fra Miami er en sånn artist.

At Price vokste opp med en pappa (Rudy Pérez)  med hjemmestudio som foruten å skrive egne låter også jobbet som produsent, var sikkert en medvirkende årsak til at den unge utgaven av Price brukte mye av ungdomstiden til å hamstre musikk.

En hamstring som resulterte i en jæskla god musikksmak og favorittartsiter som Randy Newman, The Beatles, The Kinks, Nick Drake og Harry Nilsson.

Da det gikk opp for meg at min nye musikalske superhelt har produsert plater for kultartister som Linda Perhacs og Emitt Rhodes, ble jeg så imponert at jeg nesten begynte å rødme.

Price andre soloalbum, ”Stop Talking”, er så tiltalende og lett å like at det burde vært allemannseie.  Vi snakker svært melodiøs pop (tidvis tilsatt store doser power) med klare referanser til mye av musikken som dukket opp på den amerikanske vestkysten på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Som for eksempel Emitt Rhodes, Harry Nilsson og Randy Newman.

Slenger man artister som Crowded House, Billy Joel, James Taylor, Brent Cash, Burt Bacharach og Jason Falkner inn i ligninga, begynner vi å nærme oss musikken som rusler rundt på «Stop Talking». Musikk så nydelig arrangert og produsert at himmelen nesten faller ned.

Favorittlåter? Tja, hele skiva skinner, men om du begynner med «Man Down», «Sigh» og «One Of Them» er du frelst i løpet av cirka 11 minutter.