Bee Gees: «How Can You Mend a Broken Heart» (dokumentarfilm og samlealbum)
Popklikk har sett dokumentaren og lyttet entusiastisk til musikken. Ja. Jeg var i ferd med å gå skikkelig på limpinnen, men ble vippet eller nærmest dradd av pinnen, i aller siste øyeblikk. Det kunne gått ille. «Too much heaven», rett og slett.
Dokumentaren er spennende og vellykket i fortellingen om tre brødre og bandet deres. Det er helt greit å nevne Bee Gees sammen med Beatles eller ABBA, som det kan være mer naturlig å sammenlikne med. Her er sjelden teft for kvalitet i de lekreste pop-skredderier, og som svenskene ble gruppa til dels latterliggjort av forståsegpåere i samtiden. De tre brødrene Gibb fikk en overeksponering, som for enkelte av oss, forårsaket en slags Bee Gees-skam.
Det var på ingen måte soleklart at «Saturday Night Fever» ville bli en suksess. Filmen ble det mest mot alle odds. Men pekefingeren til John Travolta, skjortekrager brede som landingsstriper og Bee Gees filmmusikk står sentralt og stødig i syttitallets popkultur.
De skrev flotte sanger før den tid også, mange mest kjent gjennom andre artister, som «How Can You Mend a Broken Heart» med Al Green. Originalen er skarp den også, selv om jeg sliter litt med Robins skjelvende vibrato. Hva kan jeg si om «To Love Somebody» annet enn at det er et strålende stykke musikk? Jo, låta var opprinnelig skrevet for Otis Redding, men han aldri rakk å spille den inn. Jeg kan likevel høre Otis stemme parallelt med Bee Gees-versjonen. Det er ikke så vanskelig. Brødrene forsto soul. Helt intuitivt.
I filmen får du innblikk i hvordan de skrev sine underlige tekster. Det skjedde helt spontant. Der og da. I studio. Rett før de skulle spille inn sangen. Barry og Robin stolte hundre prosent på inspirasjonen i øyeblikket. Det var masse krangling mellom disse. Gutta delte på hovedvokalen og skrev omtrent like mye i den første perioden. Maurice (uttales Morris) tok seg mest av det instrumentale. Han var den som fikk gruppa på kjøl igjen, når det skar seg mellom Barry og Robin. Maurice (uttales Morris) var også en stund gift med Miss Edinburgh, for de som måtte være interessert i slikt.
«Nights on Broadway» skulle egentlig hete «Lights on Broadway» men manager, pengemann og deres største tilhenger, Robert Stigwood, syntes det ble for barnslig. Nå dukker Barrys falsett opp for første gang, mest som en tilfeldighet. «Hva i all verden var det som skjedde nå» spurte de i studioet i Miami. Jeg har alltid, mest i det skulte, nå helt åpent, vært stor fan av den plata. Det svinger så innmari kult og jeg digger den doble synth-bassen. Lyd og innspillingsmessig er disse skivene herlig kule. Dokumentaren dykker heldigvis ned i detaljer om innspillingene, for de av oss som er interessert i slikt og Miss Edinburgh.
Gruppa har tre storhetsperioder. Sekstitalls–popen gikk litt tom for energi tidlig i det kommende tiåret. Og så. Gjenoppstandelsen som syttitallets mest suksessrike band på dansegulv og hitlister. Etter dette kommer sangene Barry skrev og produserte for andre folk. Etter det? Jeg vet ikke helt. Men det er nå det skjer. Jeg går nesten på limpinnen med de sangene jeg pleide å få en allergisk reaksjon av, som «More Than a Woman» eller«Tragedy». Den siste kunne forresten meget godt være en ABBA-låt. Men jeg vil understreke; bare nesten! Jeg ble vippet av i siste liten.
Men du; sett på den lange versjonen av «You Should Be Dancing» når som helst i jula. Du kan gjøre det uten noen form for Bee Gees-skam! Vi sier det er helt ok.
