Plateanmeldelse: Beach House – «Once Twice Melody» (album, 2022)
Den amerikanske synth–pop duoen Beach House, fra Baltimore, Maryland, USA, har holdt det gående siden 2004. Bandet består av vokalist og keyboardist Victoria Legrand og gitarist, keyboardist og backup vokalist, Alex Scally.
Duoen har gitt ut skiver jevnt og trutt. Den selvtitulerte debuten kom i 2006, fulgt av «Devotion» (2008), «Teen Dream» (2010), «Bloom» (2012), «Depression Cherry» (2015), «Thank Your Lucky Stars» (2015), «B-sides and Rarities» (2017), «7» (2018), og nå altså «Once Twice Melody».
Bandet har med andre ord brukt lengre tid enn vanlig i forkant av denne siste utgivelsen. Ikke så rart, for dette er intet mindre enn fire EP’er, eller Volume 1-4 om du vil (Volume 1 og Volume 4 er opplagt de sterkeste delene av verket), på totalt en time, tjuefire minutt og trettiåtte sekund. Det er plenty, til og med for et dobbeltalbum, men det viktigste er at sluttresultatet er meget imponerende.
For Beach House lager drømmepop av ypperste merke, som om franske Air møtte amerikanske Grandaddy. Det finne mange band med samme arvemateriale, men få med evnen til å gjennomføre som dette. Beach House er på sitt beste når synthene krydres med gitar eller et «clean» piano, og enda bedre blir de når de trøkker til litt ekstra.
Ekstrem teft for den enkle, geniale melodien, kombinert med tidsriktig 80-tallssynth er oppskriften. I låten «Masquerade» (Volume 3), er det rett før selveste Alphaville dukker opp som et spøkelse fra 80-tallet og krever å bli tatt på alvor.
Åpningslåten «Once Twice Melody», settes i gang av et lite arpeggio på kassegitaren før synth-bassen overtar. Det er noe magisk med å våge og gi seg i kast med det banale, men Beach House behersker det til fulle.
Andre spor ut, den mer rytmiske og over seks minutt lange, «Superstar», er egentlig en klassisk, tøff shoegazer. Ganske enkelt en kjempelåt!
«Pink Funeral» åpner med filmatiske og dystre synther det er umulig ikke å bli betatt av. Låta bølger framover og toner ut til Scallys gitarsolo på Stratocasteren.
Noen av sangene i den midtre delen av skiva blir litt introverte på en måte som får meg til å tenke på The Cranberries, men det kan ha med Legrands vokal å gjøre, en vokal som kan bli i overkant luftig. Stemmen og stemninga på de rolige partiene minner heller ikke så rent lite om Julee Cruise.
Men, «New Romance» på Volume 2 er definitivt en kanonlåt, «Only You Know» topper Volume 3, mens svært sterke Volume 4 åpner på strålende vis med «Finale». «The Bells» er et av platas vakreste spor, tydelig inspirert av legendariske Big Star. «Hurts to Love» er minst like fin, en slags moderne versjon av Cat Stevens’ «Wild World». Hele verket avrundes på formidabelt vis med «Modern Love Stories».
Lytteren skal ha stamina for å holde interessen oppe i nærmere 85 minutter, men det er likevel ingen tvil om at «Once Twice Melody» er svært vellykket album. Og blir det for langdrygt, ja, da tar du bare en EP av gangen, og på Volume en, to, tre, firr…
Jeg anbefaler på det varmeste table d’hôte (å starte med Volume 1 og Volume 4), og deretter velge a la carte.
Foto::Sub Pop (promo)
