Plateanmeldelse: Hockney – «Vacation»
For cirka en uke siden var jeg noen timer i London. Det må sies å passe ganske bra til en anmeldelse av Hockneys debutplate «Vacation». For det er noe veldig «engelsk» over Hockney. Bandnavnet kan tenkes å være en variasjon over London-bydelen Hackney? Men, viktigst av alt er musikken, estetikken og uttrykket her.
Vokalen har en distinkt engelsk aksent og estetikken låner øyensynlig mye fra 1960-tallets pop-intelligentsia. Og ikke minst: jeg kommer ikke utenom å nevne kammer-pop-sjefene The High Llamas og deres leder Sean O’Hagan (som også har arrangert strykerne på plata, som han også har gjort for storheter som Stereolab, Super Furry Animals og Paul Weller tidligere). Det må være lov å si at Hockney er de norske arvtakerne til The High Llamas.
Hvis du kjenner til disse referansene, vil du sikkert ha en god idé om hvordan Hockney låter. Dette er smart pop som brister over av små instrumentelle krumspring, iørefallende arrangementer og en vokal som ikke akkurat er av den aggressive sorten. Plata er nydelig produsert, et skikkelig hodetelefonalbum som nok også vil gjøre seg godt på vinyl.
Bandets to frontfigurer, Sigurd Fandango (vokal) og Vegard Setrom (vokal, bass, gitar og keyboard), åpner plata med «Postmodern» som treffer denne nittitalls-Blindernstudenten midt i hjertet. Her er det forelskelse og fransk postmodernisme, men til syvende og sist en lengsel etter noe mer håndfast: «Discourse is too hard for me / I prefer a girl who knows / The names of trees». Alt dette i en nydelig, akustisk gitarpop-låt som raskt løftes av keyboard og saksofon.
I tittelsporet får vi O’Hagans fantastiske strykerarrangementene til presentert til fulle, der bandet synger om tur til Hastings om sommeren. «Eraser» sender tankene i retning av Saint Etienne, mens min favoritt «Twenty-Two» er en meget fin pop-låt som svinger og svaier. Strykerne kommer og går, med et stødig komp i bunnen og små gitarstikk lagt til her og der. Duetten med Ine Johnsen topper det hele.
«Breakfast» og «Galileo» er velkomne taktskifter; mer up-tempo gitarpop enn resten av låtene på plata, ikke ulikt skotsk twee-pop fra de siste par tiårene. De rocker til og med nesten litt på «Galileo», her er det litt skurrete gitarer og mer trøkk. Piano-balladen «Cherry Lips» avslutter det hele på bacharach’sk vis.
«Vacation» er ikke en plate som stormer inn i rommet og roper «her er jeg». Dette er kammer-pop av den delikate sorten: det er en særegen estetikk, stil og eleganse som ligger i bunnen for det hele. For noen kan det være at det låter for snilt, for oss andre er det et deilig tilskudd til en voksende skare av norsk pop-musikk av høy klasse.
