I dag vil Popklikk ta et oppgjør med et av popkulturens feigeste og mest ullne begreper. Vi snakker selvsagt om det man populært omtaler som «guilty pleasures».
La oss først ta en titt på definisjonen av begrepet på Wikipedia: A guilty pleasure is something one enjoys and considers pleasurable despite feeling guilt for enjoying it. Often, the «guilt» involved is simply fear of others discovering one’s lowbrow or otherwise embarrassing tastes, rather than actual moral guilt. Fashion, music,, and food (especially unhealthier foods high in sugar and/or fat) can be examples of guilty pleasures.
«Fear of others discovering one’s lowbrow or otherwise embarrassing tastes» er altså selve kjernen av begrepet. Jeg synes man skal spørre seg selv, er det ikke nå på høy tid å stå for det man liker og ikke gjemme seg bak et slags mentalt hermetegn for å unnskylde sin egen smak? Eller smykker du deg med dine «guilty pleasures» for å overbevise omgivelsene om at du er i stand til å snobbe nedover og er et mangefasettert individ? Uansett er det feil.
Så galt kan det gå at artister faktisk fester denne merkelappen på sine egne produkter. Didrik Solli-Tangen er i disse dager ute med platen «Guilty Pleasures». Da er det betimelig å spørre: Hva i huleste er det du prøver å si Didrik? At kjøperen egentlig skal skamme seg over at han eller hun liker musikken din? At du egentlig skammer deg over det du gir ut og innser at det er «lowbrow» og «embarrassing»?
For ved å sette merkelappen «guilty pleasure» på et kulturelt produkt tar man faktisk noen skritt tilbake og skjuler sine preferanser bak et skjeivt og ironisk smil. Denne feige frykten for at «noen» skal dømme deg fordi du liker en spesiell artist eller bok er rett og slett en vedstyggerlighet. Og hvem er i så tilfelle denne «noen»? Vennene dine? Kritikere? P2? Nei, det er på tide å skyve kulturpolitiets klamme hånd av skulderen din og stå fram som et helt og lykkelig menneske som deklamerer høyt: Ja, jeg elsker…..
Popklikks redaktør tar på seg oppgaven med å åpne ballet. Så her har du en kjapp liten liste over mine «pleasures», altså mine popkulturelle nytelser som jeg proklamerer uten noen som helst form for skyldfølelse.
Jeg begynner med den mest kontroversielle og jobber meg nedover. Here goes:
– James Blunt. Ja, jeg kan finne på å sette på «Your Beautiful» på Spotify og kose meg skikkelig. Nå skyt meg.
– Kim Larsen. Særlig på 1970-tallet da han var medlem av Gasolin. Låten Nanna er kanskje den fineste jeg vet. Men for all del, jeg setter gjerne på Papirsklip og danser rundt i stuen mens jeg drømmer meg tilbake til barndommens bilturer.
– Herborgs Verden. Førsteplata til Herborg Kråkevik er dødsfin. Passer perfekt til late søndagsmorgener.
– Alle tv-programmer som henger ut skikkelig overvektige mennesker. Supersize VS Superskinny er kanskje det beste. You Are What You Eat funker også.
– Alle elsker Raymond. Ikke spør meg hvorfor, men jeg elsker å se på det. Det er liksom så herlig sutalaust.
– Eastenders. «Hæ, går det ennå?», spør du kanskje. Ja, for oss som har BBC Prime er det Eastenders hele uken fortsatt, og det er like fantastisk som alltid. Herlig skittent med deprimerte briter som drikker, slåss, er utro og i trøbbel med loven og barnevernet. Nydelig.
– Filmen «Min kule fetter Vinny».
– Fjorlandsmiddager og gryterettene til Toro, jaffakaker.
Jeg vil avslutningsvis nevne at jeg har dritlyst på en onepiece.
