Ry Cooders rolle i amerikansk tradisjonsmusikk kan knapt overvurderes. Han har som gitarist, sanger og ikke minst fortolker i snart 50 år servert briljant formidling av den bunnløse gullgruven som utgjøres av countryblues, blues, gospel, soul, bluegrass, western swing og så videre.
På 1970-tallet var albumene relativt sjangerspesifikke, uten at det kan sies at Ry grodde seg fast. Foruten de ovennevnte sjangrene var han også innom jazz (på “Jazz”) og tex-mex (”Chicken Skin Music”). Så, etter noen tiår med alskens verdensmusikk og soundtracks henter Ry låter fra gospelmusikken til sitt nye album «The Prodigal Son».
Og da er vi på en måte tilbake til 70-tallsmetoden, for gospel er ikke noe nytt for Cooder. Første gang jeg hørte den sugende “Jesus on the Mainline” fra hans kanskje beste album, “Paradise and Lunch” (1974), trodde jeg teksten var kødd, men selvsagt var det bare en finfin tolkning av låt han trolig hentet fra “Mississipi” Fred McDowell.
På den nye plata er det er åtte tolkninger av dels eldgamle gospellåter samt tre originaler. Soundet er (selvsagt) spekket med lekkert spill på gitarer, banjoer og andre strenger og vår manns varme, om begrensede, vokal i midten- det hele er holdt stramt sammen av Rys sønn Joachim på trommer. Og som på Cooders sentrale album på 70-tallet, er koret essensielt: i koret finner vi Terry Evans, en sanger som døde like etter disse innspillingene, og Bobby King – begge disse figurerte hyppig på Cooder-plater tilbake på 1970-tallet.
Innledende “Straight Street” setter tonen: en briljant popifisert tolkning av en låt som opprinnelig var en liten hit med gospelgruppa The Pilgrim Travelers i 1955. Cooders versjon er, som ofte før, ganske langt unna originalen, og kan minne litt om “Tattler” fra nettopp “Paradise & Lunch”.
To Cooder-originaler følger, der småfunkye “Shrinking Man” godt kunne vært forvekslet med en av coverne. “Gentrification” er i et litt annet spor, rytmisk og gitarmessig kanskje påvirket av Cooders mangeårige samarbeid med afrikanske musikere som Ali Farka-Touré. Teksten ironiserer ganske morsomt over det vestlige fenomenet gentrifisering, som vår mann nok har sett sin dose av hjemme i Santa Monica.
To av låtene er skrevet av Blind Willie Johnson, en av Cooders desiderte favoritter og viktigste gitar-inspirasjonskilder. Johnsons “Dark was the Night” er å finne både på Cooders debutalbum fra 1970 og i omgjort versjon kjent fra lydsporet til filmen “Paris, Texas”. Her er “Everybody Ought to Treat a Stranger Right” gjort med et herlig ekstatisk kor i beste Staple Singers-ånd, til et neworleansk “second line”-aktig komp.
“Nobody’s Fault But Mine” er i originalversjonen en insisterende, huggete låt der Blind Willies voldsomme vokal turer fram som et avsporet godstog på grusvei. Noe sånt vet Ry Cooder at han er langt unna å matche – så her er den mer nedpå, modernisert med kledelige sampler/lydeffekter i bakgrunnen – ikke helt ulikt eksperimentene Knut Reiersrud tidvis har bedrevet med religiøs musikk.
En ung Ry Cooder gjør Woody Guthries «Vigilante Man» tidlig på 1970-tallet.
Tittelsporet, som bygger på lignelsen om “den fortapte sønn”, er en tradisjonell gospelhymne gjort på streit soulvis, tillagt et modernisert vers og båret fram av det mektige koret. Resten av albumet fylles likeledes med inntagende versjoner av mer eller mindre kjente sanger fra det enorme tradisjonelle repertoaret denne musikken utgjør.
Jeg aner ingenting om Ry Cooders religiøse ståsted – men det er heller ikke så viktig. Misjonen her er nok ikke å misjonere, men som ellers når han går til kilden, å gi gullkantet låtmateriale nytt liv med “Cooders metode”. Dette er jo en musikkform som ganske mye sentral rock, og ikke minst soul, har røtter i på et eller annet vis.
Alfred Reeds “You Must Unload”, med det klassiske temaet byrden ved unødvendig jordisk gods og overflod, har folk-stemning tydelig preget av en irsk arv, der fela glir naturlig inn. “I’ll be Rested when the Roll is Called” fyller rommet med et herlig rytmisk kalas tryllet fram av mandoliner, banjoer og Joachim Cooders briljant synkoperte perkusjon og trommer.
“Harbor of Love” (Carter Stanley) er en rolig, betagende country-soul sak, mens originalen “Jesus and Woody” er en artig allegori der Jesus ber folkesangeren om å spille litt for ham mens han reflekterer over synd, fascisme og samtidige kriser. En ganske krass sak, egentlig. “Er visst en drømmer, jeg, når det kommer til stykket. Og du også”, konkluderer Jesus. Musikken er nedstemt, reflekterende og melodisk vakker. Ballet avsluttes en virkelig stomper, “In his Care”, der Rys signatur-slide får stort spillerom.
“The Prodigal Son” byr på eminent musisering, selvsagt – i et rikt, varmt og godt krydret lydbilde. Hele spekteret av Cooders femti år lange platekarriere og enda lengre dypdykk i det amerikanske sangskattekammeret kommer til uttrykk. Noe av storheten ved Cooder er jo å lede oss mot storheten i musikkskattene han forvalter så mesterlig. Og slik skaper han det som helt garantert vil stå igjen som en av årets fineste amerikana-plater – skjønt, “amerikana” framstår fort som en bås det er ikke er noe behov for å plassere Cooder i. Cooders metode er for unik til det.
