Absolutt obligatorisk før man dauer (16). Popklikk hjelper deg til et bedre liv.
American Music Club: «The Golden Age»
Mark Eitzel. Smak på navnet. Herlig, ikke sant? Æitsel. Definitivt et av rockenes kongsemner som på en eller annen måte aldri vant verken det ene eller det andre. Men ganske sikkert det tredje.
Meg har han uansett vunnet for lenge siden, noe som trolig gjør lite inntrykk på mannen med skjegget og hodeplaggene.
For akkurat som Plura i Eldkvarn, har Æitsel usedvanlig god smak når det kommer til hodeplagg. På «The Golden Age» har han gått for en martim look. Kanskje ikke så rart med tanke på at han og resten av gutta i American Music Club befinner seg i en redningsbåt.
Om nordmenn er født meg ski på beina, er Eitzel født i en redningsbåt. Hans søken etter svar kan, om man ikke følger med i timen, fortone seg som i overkant pretensiøse. Kontrastene som åpenbarer seg mellom tittelen, «The Golden Age», og livbåten, er veldig markeitzelsk. Den uendelige pendlingen mellom godt og vondt, mellom glede og smerte, har alltid vært hans arena.
Å høre på American Music Club føles av og til som å bevege seg i slowmotion mens man leter etter horisonten med hodelykt. Eller kanskje bedre, som å få et forsiktig spark i baken av en ubevegelig beveger med mye på hjertet.
På «The Golden Age» er Eitzel lysere til sinns, men aldri happy-happy. Noe som kler ham godt. «The Golden Age» er nemlig et flott album som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Og stemmen til Eitzel? Den vil jeg alltid elske.
