De 15 (første) musikalske bud.
«Menneskene i Popklikk-redaksjonen har så mye livsvisdom og gått på så mange smeller at det ville være direkte koko ikke å lytte når de endelig åpner kjeften», sa en av våre kunder da han prøvde å få i gang en samtale med fyren i den lokale kebab-sjappa sånn cirka klokken 03:30 forrige lørdag morgen.
Noe vi kan stille oss bak. Det finnes vel knapt en redaksjon i universet som gang på gang har tryna så totalt som oss, men likevel har lyktes med å våkne opp med Lazarus skrevet i panna.
Neida, vi er ikke udødelig, vi skal akkurat som deg, kjære leser, trekke vårt siste sukk en eller annen gang i fremtiden. Vi skal daue, legge på røret, vandre inn i evigheten, vandre ut av evigheten, kysse Beatrice, dra til de evige jaktmarker, kjøre en avansert utgave av the big sleep eller bare rett og slett falle om å dø.
Med dette i både for- og bakhodet, er det viktig for oss å hjelpe folk flest til et bedre liv mens de vandrer rundt her på den blå planeten. Og hva kan da være bedre enn å gi noen gode råd, kall det gjerne veiledning, om hva som er absolutt obligatorisk å høre på av musikk før man dauer?
Absolutt ingenting, spør du oss. Om du hører på spillelista nederst i saken, hentet fra de 15 første anbefalingene våre, er vi overbevist om at du vil dø litt lykkeligere.
Om vi vet hva lykke er? Jada. Neida. Joda. Var Abraham en kamel?
Før du hører på spillelista nederst i saken, kan du lese noen utdrag fra anmeldelsene. Øsker du å nyte hele sulamitten, kan du klikke her.
Thåström: «Skebokvarnsv. 209»
Da jeg for noen år siden skulle kåre tiårets beste album gikk «Skebokvarnsv. 209» av med seieren. Noe som, for å bruke en av mine døtres terminologier, var et pippienkelt valg. Jeg var nemlig aldri i tvil.
Gun Club: «Miami»
På «Carry Home», «Like Calling Up Thunder» og «A Devil In The Woods» høres det ut som om Jeffrey Lee Pierce har selveste jæver’n i underbuksa.
Squeeze: «East Side Story»
Når fløyelsstemmen til Glen Tilbrook bretter seg rundt ørene, føles det som om meningen med livet sitter på stolen ved siden av og trampet takten.
Eldkvarn: «Limbo»
Måten Plura med vemod og innlevelse synger om savn, anger og kjærlighetens mange valører, er tidvis så hudløs og utleverende at det er umulig ikke å bli berørt.
Cat Stevens: «Teaser and the Firecat»
Etter en drøy halvtime er du ferdig med «Teaser and the Firecat». Og du setter den på igjen, og igjen, og igjen. Av en eller annen grunn ble vinylen hos min eldste venn aldri leirbålaktig etter at rundetider på 33 1⁄3 truet med å slite ut anlegget.
Robert Forster: «The Evangelist»
«The Evangelist» er noe så sjeldent som et popalbum med både kropp og sjel. Et album som berører deg på en måte kun stor kunst makter.
Prefab Sprout: «Let’s Change The World With Music»
Låtene på «Let’s Change The World With Music», som best kan beskrives som en salig blanding av soul, pop og gospel, er så forførende, iørefallende og eksplisitt prefabsprout’ske at svimmelheten nesten tar overhånd.
Jarvis Cocker: «Jarvis»
Måten Jarvis kombinerer det kommersielle og storslåtte med det mørke og merkverdige, er sjelden vare i dagens musikkunivers.
The Only Ones: «The Only Ones»
Bare tanken på at musikkelskere har gått glipp av sangene og stemmen til Peter Perrett og gitararbeidet til John Perry, gjør meg mer enn en anelse trist.
Pernice Brothers: « Live A Little»
Skiva er fylt til randen av knakende gode melodier som sakte men sikkert lister seg inn i lytterens hjerne der de bygger rede og slår seg til ro.
I Am Kloot: «Sky At Night»
«Sky At Night» er fylt med majestetisk pop i britisk innpakning. Foruten å trylle fram deilige melodier ikledd nydelige arrangementer, lager mannen bak alle låtene, frontfigur John Harold Arnold Bramwell, tekster som trykker på så vel de intellektuelle som de følelsesladede knappene i lytterens hode.
The Replacements: «All Shook Down»
«All Shook Down» står like fjellstøtt den dag i dag. «Sadly Beautiful», med John Cale (han, ja!) på fiolin, er fremdeles en usedvanlig vakker låt, mens «Merry Go Around», «One Wink At The Time», «Nobody», «When It Began», «Attitude» og «Torture», er så fengende og deilig skranglete at det kan virke som om sola aldri gikk ned og tiden har stått stille.
The Jam: «All Mods Con»
Kombinasjonen av rolige låter som «English Rose» og «Fly» og Wellers krasse tekster, satte en helt ny standard som ble fulgt opp på bandets tre siste album. «To Be Someone (Didn’t We Have A Nice Time)», «Mr Clean», «’A’ Bomb In Wardour Street» og «Down In The Tube Station At Midnight» er definitivt blant Wellers beste.
The Mountain Goats: «Get Lonely»
På «Get Lonely» har John Darnielle, låtskriver og høvding i The Mountain Goats, flyttet inn i et nærmiljø der stillheten og ensomheten sloss om oppmerksomheten. Han bedriver eksistensiell skyggeboksing. Han slår ikke hardt, men presisjonen og timingen er imponerende.
Säkert!: «Säkert!»
Denne skiva er underbar. Rett og slett knallbra pop. Og tekstene? Bevare meg vel. De går på hendene albumet igjennom. Den svenske dialekten og måten Annika Norlin (også kjent fra Hallo Saferide) kaster ordene veggimellom, gjør meg mer enn bare glad. Tidvis kommer også lykken marsjerende, faktisk.
