Odd Nordstoga har skrevet selvbiografi. Den heter «Spelemann», og jeg vil si det er en svært god bok. Han skriver heldigvis selv, for han skriver drivende godt. Vi visste jo det, at han kan skrive, for det er neimen ikke mange som skriver bedre sanger i dette landet enn Odd Nordstoga. At han i tillegg viser seg som en glitrende forfatter er egentlig ikke overraskende, men han skriver allikevel så godt og fint at jeg bare må påpeke og understreke hvor bra det er.

Tekst: Terje Pedersen, gjesteskribent

Delt inn i kapitler med titler fra sangene sine, spinner han historien om sitt liv som en reise med familien, og gjennom diverse stoppesteder blir vi kjent med Odd Nordstoga fra Vinje, og vi blir kjent med familie og venner og musikerkolleger. Ikke minst blir vi kjent med Odds vei til musikken og musikkens vei til Odd.

Som låtene og stemmeprakten hans har denne boka en perfekt klang. Den skildrer en vanvittig karriere på en jordnær måte, og selv om han ikke legger skjul på at han har vært ambisiøs og målrettet, så fortelles også historiene om diverse tilfeldigheter som har vært helt essensielt avgjørende for både valg og hendelser. Litt sånn som det er for oss alle, tror jeg, men denne balansen av tilfeldigheter og bevisste valg er allikevel både storslått og imponerende.

Han er også innimellom hysterisk morsom, og spesielt da han og søskenbarnet som barn skal være gatesangere på Dasslokket i Oslo. De har absolutt ingen som helst planer om å betale på T-banen, men bestemmer seg heller for at fetteren med den rare dialekta må stå for praten dersom det skulle bli billettkontroll. Ingen ville jo våge å diskutere med en tolvåring fra gokk.

Dagens anbefaling er altså «Spelemann» av Odd Nordstoga. Frydefull lesning.