Da Mark Olson hoppet av den lystige Jayhawks-karusellen og flyttet ut i ørkenen, ble det stupmørkt inne i mitt lille hode. Tja, det var det, tenkte jeg og kokte meg en blåsvart kaffe. Men der tok jeg feil, gitt. Jayhawks har nemlig – mot alle odds – maktet å levere varene og vel så det, selv om bandet selvfølgelig var best da Olson holdt i rattet.

For Jayhawks’ to beste album er utvilsomt «Blue Earth» og «Tomorrow the Green Grass», selv om enkelte slubberter garantert vil gi sin stemme til «Hollywood Town Hall». Noe som i beste fall er en lettkledd variant av dumskap.

At Mark Olsons beste skive post-Jayhawks heter «The Salvation Blues», er så innlysende at selv lyset må gi tapt. Låter som «National Express» og «Sandy Denny» gjør meg så svimmel av lykke at jeg helt ukritisk kaster en rekke svært positivt ladede adjektiver rundt i mitt hardkokte hode. «The Salvation Blues» får meg nemlig til å ri på bølger, vinke til solen og kaste meg inn i horisontens uendelighet.

– Jeg er intet menneske, jeg er dynamitt, roper jeg idet en solstråle treffer nesetippen min. En solstråle som sprer seg som en sølvvifte utover vannflaten som klukker en søt liten latter i det en gullfisk varsomt kiler den på magen.

Noe som igjen får meg til å lengte så vanvittig etter den nye Jayhawks-skiva, «Mockingbird Time» som slippes den 26. september, at jeg nesten glemmer at livet er noe man henger opp til tørk kun en gang. Hvilket igjen, om man tillater seg å slenge inn litt metafysikk, innbærer at klesklyper er langt mer enn plastikk og spiralfjær.