For første gang i mitt liv hadde jeg sikret meg på forhånd. Dog nokså utilsiktet, men likevel.

Jeg snakker ikke om alle de milde gavene vi både gir og får. Jeg snakker ikke om all maten vi setter til livs. For ikke å snakke om all drikken vi tyller i oss – den snakker jeg ikke om.

Jeg snakker om det åndelige påfyllet.

Uansett hva presten kom til å preke i den lille timen jeg var i kirken med familien fra klokken fire på julaften…uansett hva han kom til å forrette, ville han ikke klare å røre meg mer enn det Anarkist-Ole greide tre dager før den store kvelden.

Den siste konserten under juleturneen med Ole & Ole (Paus og Antonsen) ble en skikkelig høytidsstund. Inneklemt i all den nydelige musikken fikk vi  høre «Fortellingen om Josef», med en annerledes vinkling på juleevangeliet.

Historien er slett ikke ny. Det meste av dette århundret har Ole Paus fortalt om sitt spesielle forhold til Josef. Tømmermannen som ufrivillig endte opp som Jesus` stefar har en spesiell plass i det pauske hjerte.

Facinasjonen startet under en tradisjonell julefeiring i en blokk på Hovseter i Oslo i oppveksten:

«Far pleide å gå ned i kjelleren for å hente julekrybba. En jul kom han opp og fortalte at en av figurene var blitt borte. Men det var ikke så farlig, sa far – det var bare Josef! Da tenkte jeg at ‘han der, han liker jeg’».

Og da Paus forsøker å finne ut mer om Josef finner han forsvinnende lite i Bibelen.  Han bygger i stedet sitt eget lille univers om stefaren til Guds sønn:

Han forteller om det å akseptere et jomfrusvangerskap:
«Så da Maria kom til ham en dag og sa at hun var med barn, skjønte ikke Josef helt hvordan det skulle ha gått til. Men Maria så på ham med det store, alvorlige blikket sitt og sa at hun hadde ikke vært ham, hun hadde ikke krenket hans kjærlighet eller skjendet hans tillit på noen måte, men gravid, dét var hun.»

Han forteller om det helvete som bryter løs like etter fødselen: Om tre konger som stormer inn i stallen, med gaver som ikke kan brukes til noe.

Han forteller om et knust farshjerte i tempelet i Jerusalem da Jesus forteller ham: «Forstår du da ikke at jeg må være her hos min far?»

Og om avslutningen, etter at han hadde hørt at Jesus har blitt henrettet som en simpel forbryter og står opp fra de døde tredje dag:

«Da tror jeg Josef gikk litt avsides, satte seg ned på en liten haug med planker og kikket ned på de flisete neglene sine og sa sakte til seg selv noe sånt som at: ‘Ja, ja. Så var det jo sånn da, at den gutten som jeg holdt så tett inn til hjertet mitt slik at jeg trodde det skulle briste, han var ikke min. Han var Guds sønn. Og den kvinnen som jeg elsket høyere enn livet, hun var ikke min hun heller. Hun var all kjærlighets mor. Men jeg, jeg var mannen som elsket Maria.’»

Vakrere poesi får man ikke i høytiden.

Prestens inngang til prekenen på julaften gjør meg bare enda sikrere.

«Jeg er en fundamentalist når det gjelder juleevangeliet», startet han med. Jeg forsvant umiddelbart langt inn i meg selv og min egne juleminner.

Ha en fredelig romjul.

PS! Ole Edvard Antonsen var definitivt også til stede på konserten i Ris kirke. Vil du ha en smakebit av opplevelsen, er barokkstykket «Badinerie» av Johann Sebastian Bach representativt (Her spilt av Paul Mayes). Det er egentlig skrevet for fløyte, men Antonsen hadde en klokkerklar, superkjapp versjon for trompet.