Mot slutten av året er det alltid noen album man, av forskjellige årsaker, aldri rakk å skrive noen velvalgte ord om. Album som, fordi de stadig vekk har dukket opp i horisonten, fortjener både heder og ære (som det så fint het i riktig gamle dager). Angel Olsens «Big Time» er en sånn plate.
Plateanmeldelse: Angel Olsen – «Big Time» (album, 2022)
Da jeg omsider fikk hevet meg rundt og anmeldt Sharon Van Etten, var det ikke mulig å komme utenom den glitrende singelen, «Like I Used To», som hun gjorde med Angel Olsen i 2021. I den forbindelse ymtet jeg frampå at jeg også måtte anmelde skiva til Angel Olsen som kom i juni i år. I Popklikk holder vi det vi lover, så ‘here goes’:
Jeg husker selvfølgelig hva det var som gjorde at jeg ikke falt umiddelbart for «Big Time» da den kom ut. Olsen har bevisst gått i retning av en mer rendyrket americana-sound på denne utgivelsen. De musikalske løsningene opplevdes som litt opplagte – i tillegg hadde jeg nettopp anmeldt den ypperlige folkrock-plata til søstrene Babb i Companion. Men, så var det tidsfaktoren da. Siden jeg ikke gjorde meg «ferdig» med «Big Time», har det endt med at jeg har tatt den frem med jevne mellomrom i stedet, og enden på den visa måtte jo bli god.
Ta første låten, «All The Good Times», for eksempel; versene åpner med litt halvmotivert køntriknekk og steel-gitar, men så, etter 2.33, bygger låten seg opp mot skyene før den runder av på utsøkt vis med messing og orgel. På tittellåten sliter Olsen litt med å nå samme høyder, mens «Dream Thing», derimot, gir helt andre vibber, mørkere, mer original og brilliant. Stemmen hennes er som skreddersydd for ambivalente følelser og knuste drømmer.
«Ghost On» har mange av de samme kvalitetene og Olsen høres ut som en kvinnelig versjon av Cohen. Arrangement og produksjon (Jonathan Wilson) er utsøkt på hele skiva. På «All The Flowers» synger Olsen så sårt og vakkert at det ikke er måte på, før hun er tilbake med mer stamina og trøkk på «Right Now». Det er også et mørkt bakteppe på plata; Olsen mistet begge foreldrene i perioden før innspillinga.
Steel-gitaren er tilbake på «This Is How It Works», mens på «Go Home» er Olsen tilbake i det mørke hjørnet igjen. Plata sliter litt med idétørke og for lik oppbygging på låtene mot slutten av skiva, men den orkestrale sistelåten, «Chasing The Sun», er en fulltreffer av dimensjoner, sterk og intens.
Angel Olsen har den egenskapen at hun kan nå helt inn til lytteren med sin troverdige og sjelfulle stemme, noe hun ikke skusler bort på denne plata.
Foto: Promo
