Mot slutten av året er det alltid noen album man, av forskjellige årsaker, aldri rakk å skrive noen velvalgte ord om. Album som, fordi de stadig vekk har dukket opp i horisonten, fortjener både heder og ære (som det så fint het i riktig gamle dager). Perfume Genius’ «Ugly Season» er en sånn plate.
Plateanmeldelse: Perfume Genius – «Ugly Season» (album, 2022)
Michael Alden Hadreas, aka Perfume Genius, er av mange sett på som en av de mest spennende artistene innen den alternative popen. Og begrepet alternativ er ingen overdrivelse når det snakk om Perfume Genius. Angstbefengt kunstpop parret med jazz vil kanskje noen kalle det, men Hadreas står fjellstøtt i det. Han er kjent for å utforske seksualitet, personlige problemer og de homofiles utfordringer i dagens samfunn gjennom musikken.
Debutalbumet, «Learning», kom allerede i 2010. Sju album ut i karrieren gjør han ikke ting enklere for hverken seg selv eller lytteren. Når jeg hørte på plata like etter at den kom ut, må jeg innrømme at det ble i meste laget, likevel har «Ugly Season» blitt ett av de albumene jeg har kommet tilbake til, ikke minst på grunn av den ypperlige gjesteopptredenen på Alice Bomans «Feels Like A Dream» tidligere i høst.
Førstelåten er nærmest en musikalsk collage, en klagesang med et underliggende skremmende tema. Nærmest gråtkvalt får Hadreas fram den korte, absurdemeldinga:
/ No pattern, no bloom / Where I’m taking you /
Flat and static / Just a room, just a room
«Pop Song» er platas mest umiddelbare spor, uten at det blir helt Michael Jackson av den grunn. Låten er, som så mange på plata, krydret med lekre perkusjonsdetaljer, kor og ypperlig produksjon. Sufjan Stevens og John Grant er relevante å sammenlikne med. En annen fellesnevner er Radiohead (fra «Kid A» og utover).
På tittellåten «Ugly Season» høres Perfume Genius nærmest ut som en elektronisk versjon av Tom Waitz. På «Hellbent» tar følelsene fullstendig overhånd og Hadreas pøser på med det han har av både vokal og effekter. Her klarer Hadreas å formidle litt av den samme urbane desperasjonen som Win Butler i Aracde Fire innehar når han er på sitt beste.
Som lytter blir man slått av den eiendommelige stemninga og tilnærmingen til vokalen på plata. Hadreas bryr seg knapt om å synge, men det betyr ikke at formidlinga er svak. Tvert imot, hvert sukk er insisterende og djupt alvorlig ment. Du skal ha et åpent sinn for å like «Ugly Season», men dette er nettopp en sånn plate som kan åpne dører, utvide horisonter og sette djupe spor.
Foto: Playground Music (promo)
