Mot slutten av året er det alltid noen album man, av forskjellige årsaker, aldri rakk å skrive noen velvalgte ord om. Album som, fordi de stadig vekk har dukket opp i horisonten, fortjener både heder og ære (som det så fint het i riktig gamle dager). Her kan du lese om ett av dem:

Plateanmeldelse: Slowdive – «everything is alive» (album, 2023)

Den britiske kvintetten Slowdive kom med denne perlen av et femte album tidligere i høst. Bandet hadde sin spede begynnelse i 1989 og etablerte seg som en av de viktigste aktørene innen shoegazer-miljøet med sine tre album på 90-tallet. De gjorde et formidabelt comeback i 2017, 22 år etter forrige utgivelse, med det kritikerroste albumet «Slowdive», som blant annet inneholdt de bejublede singlene «Sugar for the Pill» og «Star Roving». Du kan knapt ha unngått å høre førstnevnte låt.

Bandet består av frontmann Neil Halstead (vokal, gitar) Rachel Goswell (vokal, gitar og keyboard), Christian Savill (gitar), Nick Chaplin (bass) og Simon Scott på trommer. Besetninga er faktisk den samme som på bandets debutalbum «Just for a Day» (1991).

Det nye albumet «everything is alive», er hakket mindre umiddelbart enn comebacket, men lever likevel opp til forventingene. Blodfansen vil kanskje reagere på at synthen denne gang er mer til stede i lydbildet, men frykt ikke; signaturgitaren er fortsatt fremtredende så det holder.

Skiva åpner med den pulserende «shanty», hvor Halstead og Goswell veksler på å synge. Slik fortsetter det utover det meste av den første halvdelen av skiva, som preges av midttempo og stemningsfulle gitartemaer med røtter i britisk new wave fra 80-tallet.

Tempoet økes en smule i den glimrende «kisses», før vi får skivas sterkeste spor i «skin the game», hvor distortion møter himmelske harmonier på en forbilledlig måte i en låt lagd av et uslitelig materiale. Plata rundes av med shoegazer-rockeren «the slab» som like gjerne kunne vært på The Cures «Disintegration», og som viser at Slowdive har krutt igjen i tønna.

«everything is alive» inneholder kanskje ingen tilsvarende himmelstormende låt som «Star Roving» fra det forrige albumet, men alt fra de hjemsøkte gitarene til den hviskende vokalen til Neil Halstead, er og blir gjennomført Slowdive.

Midt i all retro-musikken som gis ut i disse dager stiger shoegazer opp igjen som sjanger, og fremstår plutselig som et lyspunkt for selve gitarrocken. Slowdive er tilbake, for å bli.