Det er hevet over enhver tvil at 2021 var et supert plateår. Hva annet kan man si om nye plater fra artister som Thåström, Daniel Romano, The Weather Station, The Killers og noen titalls andre utgivelser.
Her er en link til Popklikks oppsummering av fjoråret: Årets 75 beste utenlandske plater (2021) | Popklikk
Blant de mange utenlandske skivene som Popklikk, av ulike grunner, ikke fikk anmeldt var det noen perler som ikke kom med. Her kan du lese om et knippe av dem samtidig som du hører på en sylskarp spilleliste med de utvalgte artistene som du finner nederst i saken.
Wolf Alice: «Blue Weekend»
Denne utgivelsen fra London-bandet Wolf Alice er så mye mer enn hitlåten «The Last Man On The Earth». Med denne skiva tar Wolf Alice et sjumilssteg steg i retning storformat. Plata er produsert av Markus Dravs (Coldplay, Arcade Fire m.m.) og følger oppskriften som andre stadionband har fulgt før. Wolf Alice kommer særdeles heldig ut av det og vokalist Ellie Rowsell står fram som den fødte popstjerne. Vanedannende og grandios widescreen-rock. «The Last Man On The Earth» er og blir en gigantisk låt. «Delicious Things», «Safe From Heartbreak (if you never fall in live)», postpønkeren «Play The Greatest Hits» og «The Beach II» er bortimot like bra.
John Grant: «Boy from Michigan»
Et nesten skremmende bra album fra John Grant (bosatt på Island). På «Boy From Michigan» leker Grant seg hemningsløst med 80-talls-elektronika og høres nærmest ut som Fra Lippo Lippi. Den drevne Grant får selvfølgelig likevel skiva til å låte moderne og oppdatert. Den fenomenale åpningsrekka med «Boy from Michigan», «County Fair» og «The Rusty Bull», var bortimot uten sidestykke i fjor. Tekstene er sterkt personlige betraktninger rundt oppvekst og barndom, legning og mental/fysisk helse. Smerten er nærmest fysiologisk.
Chvrches: «Screen Violence»
En aldri så liten overraskelse fra Glasgow dette her. Det vil si, så veldig overrasket bør man vel ikke være siden denne skotske byen har lang tradisjon for god popmusikk. Kanskje er man blitt for gammel til å være direkte i målgruppa, men det er likevel lov å falle pladask for dette indie-/synthpop-bandet. Ikke minst for det utsøkte samarbeidet med Robert Smith, i hitlåten «How Not To Drown», som er en ren øvelse i melankolsk indiepop. Beste spor: Nevnte «How Not to Drown» og «Good Girls»
Lorde: «Solar Power»
Denne plata fra newzealandske Lorde fikk litt ufortjent røff behandling av musikkpressen ifjor. Skiva er bedre enn sitt rykte, og med sitt modne, organiske uttrykk, gode og tilbakelente stemning og lekne og fint oppbygde arrangement, treffer den bortimot innertier her i gården. Lorde er ukonvensjonell, men alltid aktuell. Singlen «Solar Power» blir fortsatt, og fortjent, hyppig spilt på radio. Beste spor: «The Path», «Solar Power» og «Stoned at the Nail Salon».
Big Red Machine: «How Long Do You Think It’s Gonna Last»
Ja, hvor lenge varer det? Kanskje ikke lenger enn ut 2021, men svaret kan bli «for alltid» dersom Aaron Dessner (The National) og Justin Vernon (Bon Iver) virkelig ønsker det, for dette er ei knakende god indie–plate. Ikke minst når BRM henter inn stemmene til høyst kompetente folk som Taylor Swift og Robin Pecknold (Fleet Foxes). Pecknold synger så fint at det nesten ikke er til å tro på «Phoenix», og «Renegade» kunne vært en av Swifts beste låter på «Folklore» (2020).
Pageants: «Sun and Settled Days»
Et litt ukjent navn for de fleste, men den California-baserte duoen Pageants, som består av Rebecca Coleman (tidligere Avi Buffalo) og gitarist Devin O’Brien, lager brillefin alternativ pop med ringleranglegitarer og skeiv vokal som gir assosiasjoner til tidlig Savoy. Produksjonen er sparsommelig, men likevel så sjarmerende som det kan bli. Låta «Where Did The Time Go» er rett og slett en av fjorårets aller, aller sterkeste låter og kan helt fint settes på repeat og brukes som sommerlåt i år.
Sufjan Stevens/Angelo De Augustine: «A Beginner’s Mind»
Den usannsynlig produktive Sufjan Stevens ga ut en rekke instrumentalskiver i etterkant av den fine «The Ascension» (2020). Disse utgivelsene var best egnet til meditasjon og yogatimer, men med samarbeidet «A Beginner’s Mind» har Stevens og De Augustine gitt ut en mer tradisjonell og god plate. Sufjans’ evner til å skrive gode låter er ubestridt og i samarbeidet med De Augustine tilføres større variasjon i uttrykket. Beste spor: «Reach Out», «Back to Oz» og «Beginner’s Mind».
Low: «Hey What»
På tampen av fjoråret ga de amerikanske indierock-heltene i Low ut denne ekstremt krevende, men gode skiva. Imellom skrikende distortion, rytmebokser og merkelige elektronika-elementer finner vi svevende melodiøse partier. På «Hey What» fremstår Low som et slags low–fi-alternativ til Muse. Uforlignelig, megaloman og nærmest sakral på sitt beste. Plata er utfordrende og truende, men for den tålmodige lytteren er gevinsten en stor musikkopplevelse. Beste spor: «White Horses», «Hey» og «Days Like These».
