Jeg ble nylig anbefalt «The Ferryman’s Curse», den nye plata fra Dave Cousins og hans venner i  Strawbs. Skiva ble gitt ut på slutten av fjoråret.

Den er vesentlig mer oppegående og interessant enn jevngamle Roger Waters bidrag fra 2017. For Strawbs holder progfanen stolt og høyt hevet. Og ære være dem for det.

Strawbs var alltid et sjangersprengende band med en spennende utvikling, fra viser til beinhard progrock og rufstete optimistisk pop, etterhvert også med suksess på singlelistene.

Best var de på Tony Visconti produserte «Grave New World», med det uforglemmelige mellotronriffet som kunne vekke både levende og døde, og det senere og fint balanserte «Ghosts» albumet.

Men som mange andre likesinnende fislet Strawbs ut på åttitallet.

«The Ferryman’s Curse» er melodiøs og stilfull progressiv rock, med diskret press i buksene. Musikken er innbydende pakket inn, men det kan også lyde litt antiseptisk eller klinisk, som fra et nytt designkjøkken eller moderne tannlegekontor.

Gruppas nyeste medlem Dave Bainbridge, setter sitt preg på albumet, og er sentra med tanke på hvor bra plata har blitt. Han har knukket Strawbs mellotron-kode og viderefører strålende tangentspill, med refreranser til både Rick Wakeman og John Hawken.

Noen ganger blir synthene kanskje vel entusiastiske, men Bainbridge pensler fergemannens atmosfæriske horisonter på innovativt vis.

Plata har fine og gjennomarbeidede komposisjoner, med dramatisk dynamikk mellom akustiske og tyngre partier, akkurat som i gruppas velmaktsdager.

Dave Cousins vokal har for mange vært litt problematisk. Han kan virke i overkant besk med en hard klang i stemmen. Ikke ulik Roger Waters, men vesentlig mer kraftfull.
Det er en eldre gentlemann vi møter på denne plata. Vi hører årene har gått, men Cousins har fremdeles styrke i stemmen. Tekstene hans har alltid vært interessante, så også her.

En av de beste låtene er «The Song of infinite Sadness», en sen Strawbs-klassiker med flott lyd i kassegitarenes arpeggio, svevende i en boble av synthetisk og ekstraterrestrialt lys. «The Familarity of Old Lovers» og «When The Spirit Moves» har sterke melodier og instrumentalpartier.

Ikke alt er like vellykket, noe som ofte gjelder tilfellet Strawbs, deriblant tittellåta som blir for insisterende og stampende.

Men hvis jeg skulle velge mellom Cousins og Waters, vil jeg velge herren med press i buksene. Han kan være like sint, men har et mer reflektert og åpent budskap.