Å skrive en anmeldelse midt i sommerferien er ingen enkel sak.
Omringet av hyl og skrik fra unger som spiller Mario Kart (”dustespill”, ”det er noe galt med spillet”, ”hvorfor snur ikke den teite bilen?”, ”pappa, du forstår oss ikke”, ”kan vi få noe digg?”, ”hvorfor ikke?”), ei bikkje som vil leke hele tiden og en kvinne som forteller deg at du er en nøtt om du bruker tid på Popklikk under ferien, hadde det kanskje vært lurt å gi beng.
Men jeg bare må. For dette er ikke en hvilken som helst plate vi snakker om. Vi snakker toppen av tipp, ostekake med limesmak og krønsj på toppen, solnedgang i San Sebastian og musikk med slektskap til Bruce Springsteen, Steve Earle, Ryan Adams, Lyle Lovett og James Taylor (for å nevne noen).
Jada, jeg snakker selvfølgelig om Popklikk-favoritten Jason Isbells nye plate ”Something More Than Free”. En plate som bretter opp kragen og rusler ut på banen med et bredt smil rundt kjeften (o-ah).
Fordi Isbells forrige plate, ”Southeastern”, fikk Popklikk-redaksjonen til å kaste klærne og tylle i seg to bøtter med svinedyr Prosecco, var jeg forberedt på en gedigen nedtur.
Utstyrt med rustning, hjelm og valium lot jeg det stå til. For dette kunne jo ikke gå bra.
Da ”Something More Than Free” hadde angrepet meg fra alle bauger og kanter, måtte hele familien hjelpe til med å dra pilen ut av hjertet.
Jeg var utterly and completely sjanseløs.
For ”Something More Than Free” er minst like vellykket som forgjengeren. Der sistnevnte er rå og intens, er førstnevnte balansert og direkte. Vi snakker vinn-vinn all the way to Tipparary.
Opptil flere ganger slår det meg at ”Something More Than Free” er den plata Bruce Springsteen har lengtet etter å lage de siste årene. Både når det gjelder arrangementer og tekster. Noe låter som”24 Frames”, ”Children Of Children”, Speed Trap Town» og ”The Life You Choose” er utmerkede eksempler på.
I mine ører er Jason Isbell fremtiden for de av oss som digger musikk som makter å blande tekst og melodi på en smart og troverdig måte. I min verden er det umulig ikke å like Isbell. Man er rett og slett bare nøtt.
Over og ut fra sommerparadiset.
