Plateanmeldelse: Greg Dulli – «Random Desire» (album, 2020)
Ofte, eller oftest, er det de artistene og bandene som ikke passer helt inn som er de mest interessante. The Buzzcocks og The Clash var punk, men hadde så mye mer å by på. Nirvana var aldri vanlig «grunge», og Outkast var alltid morsommere enn andre hiphopere.
Og Afghan Whigs? Joda, visst var de på Sub Pop, men det var ikke så mye annet enn litt bråkete gitarer som knyttet dem til det tidstypiske grunge-uttrykket. Coverne også, som på tredjealbumet, Sub Pop-debuten «Congregation», en naken afroamerikansk kvinne med et hvitt spedbarn på fanget, fotografert ovenfra mot et rubinrødt teppe, antydet at her hadde vi et band som gikk egne veier.
Stikkordet er soul. Det var alltid ambisjonen. «Congregation» startet en rekke av smått klassiske nittitallsutgivelser, der særlig de første tre står seg som påler. Aller best er kanskje «Gentlemen» fra 1993, der Cincinnati-bandets unike symbiose av sjelevrengende dyp soul og støyende gitarer framstår formfullendt og lydbildet er stort, skjørt og vakkert, som om noe nesten brister i nesten alle låtene.
Det var stille fra bandet mellom 1998 og 2014, da de var tilbake, riktignok med bare to originalmedlemmer, med utmerkede «Do to the Beast» og den moderne klassikeren «Algiers», som faktisk er bandets mest strømmede låt. Et nytt album kom så sent som i 2017. Vokalist og låtskriver Greg Dullis andre band, The Twilight Singers, ga ut sju album, og Dulli har to soloutgivelser på CV-en fra før. Det er 12 år siden den forrige, men altså lite å utsette på produktiviteten.
Så når en kledelig aldersmodnet Dulli gir ut sitt tredje soloabum, bør ørene åpnes. Og inn triller en utsøkt samling låter dynket i Dullis idiosynkratiske versjon av moderne soulrock. Det Dulli har skjønt med sin høyst egenartede måte å integrere den stolte soulsjangeren på, er det ufravikelige kravet om ALDRI å overdrive. Dullis bruker soul som Nick Cave, Tom Waits og P.J. Harvey bruker bluesen – en naturalisert ingrediens i en høyst kontemporær, eksperimenterende og søkende låtskaping.
På «Random Desire» spiller han det meste selv, krydret med instrumentering fra håndplukkede musikere. Det er et veldig åpent lydbilde, med drivende bass i midten, fiffig bruk av strykere, litt blås her og der, men først og fremst Dullis stemme, som kanskje har tapt seg littegrann gjennom årene, men likevel bærer det hele fint.
Borte er de hissige slidegitarene som preget mye av Afghan-soundet på nittitallet. Den hyppige bruken av et stakkato piano er derimot fortsatt med og et viktig bidrag i hva man kanskje kan kalle et typisk Greg Dulli-sound. Ikke absolutt alt her er pur gull, men albumet er en real «grower» med et par absolutte innertiere. Det kler Dulli best å ikke overlesse låtene med for mange elementer og pålegg, og heldigvis skjer ikke det altfor ofte her.
Aller best er suggererende «It Falls Apart», en riktig så magisk låt der lagene trer fram gradvis for hver lytting og avdekker et rent ut himmelsk refreng som unngår alle mulige opplagte veier og dermed bare vokser og vokser. Den går rett inn på en eksklusiv liste over de beste låtene Dulli har laget, og det sier mye! Jeg har også veldig sans for blåserbruken og den stigende stemningen i «Lockless» og den akustisk-pregede «Marry Me». Men «Random Desire” er definitivt også verdt å høres i din helhet – og gjentatt lytting betaler seg.
