Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. De beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år.
Redaktøren i Tidal/WiMP, Bjørn Hammershaug, gleder seg til Father John Misty og drømmer om Electric Light Orchestra.
– Dine tre beste Øya-minner så langt?
– Dette blir litt ’top of my head’, som det heter, men det er kanskje det som blir mest riktig. Jeg har sett hundrevis av konserter på Øyafestivalen, men disse tre gjorde i hvert fall inntrykk på meg da – og sitter fremdeles igjen nå:
– Hot Snakes – 2005: Noen ganger trenger man en knyttneve midt i fleisen, og Hot Snakes ga oss en leksjon i no nonsens rock av beste merke. ”Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band” skrev jeg den gangen, og selv om jeg ikke føler så mye med de som misset den, er jeg veldig glad for at jeg fikk sett dem i hvert fall. Pluss for verdens olmeste bassist.
– Boredoms – 2007: Yamatsuka Eye og legendariske Boredoms fortryllet de av oss som så på med tribale beats og tranceskapende massesuggesjon i et sett som kunne vart evig. Tror ingen som overvar denne konserten ble helt det samme etterpå.
– Les Savy Fav – 2006: Tim Harrington er en frontfigur med stor F. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dro sverdet, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe ut i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt.
– Anbefal fire artister man bare må se i på årets Øya-festival?
– Father John Misty. Kommer til å bli aldeles perfekt.
– Flying Lotus. En av de siste åras mest spennende artister.
– Songhoy Blues. For meg et nytt og herlig bekjentskap fra den musikalske skattekisten Mali.
– Dan Deacon. Kul på skive, men Dan Deacon er først og fremst en sjukt bra liveartist som får alle opp på beina og ut i panegyrisk danse-ekstase. Perfekt festivalpunktum)
– Hva er det beste med Øya-festivalen og hvordan vil du rangere den sammenlignet med andre festivaler.
– Jeg har vært på Øyafestivalen hvert år siden den startet opp, og kan ikke tenke meg et år uten den. Det er ingen andre festivaler jeg kan si det om. De har en booking-gjeng det går an å stole på, og selv om det er alltid er noe jeg savner er det også alltid noe interessant hver dag. Når i tillegg omgivelsene har blitt enda bedre så har jeg ikke så mye å klage på, egentlig.
Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire artister/band hadde du booket inn til neste års Øya-festival?
– My Morning Jacket fordi de er verdens beste liveband)
– Electric Light Orchestra. Tror ”Showdown” hadde funket helt greit i solnedgangen)
– Butthole Surfers. Hallo.
– Fidlar. Noe av det tøffeste akkurat nå,
– Ellers kan neste års program gjerne inkludere Built to Spill, Kamasi Washington, Giant Sand, Sleaford Mods, John Zorn, Locrian, The Replacements, The Men og Sam Outlaw.
– Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?
– Jeg har aldri tenkt på Leo Sayer som en typisk ”kremartist”, men når det er sagt synes jeg det er bare positivt at festivalen kryper utenfor sin egen komfortsone. Det har de også blitt flinkere til de siste årene.
– Om man ser bort fra musikken; hva er det beste med Øya-festivalen?
– Isrosa med varm kjeks. Onsdagen rett før første konsert, mens det fremdeles er lite folk og det kribler i konsertfoten. Tøyenparken. Muligheten til å hooke opp med alle de man ikke har hatt tid til å møte i året som har gått.
– Årets tre beste album så langt med begrunnelse.
– Sufjan Stevens: «Carrie & Lowell». En HBO-serie i plateformat.
– Father John Misty: «I Love You, Honeybear». Vestkystpop med vidd, smart, sarkastisk og utrolig flott.
– Kamasi Washington: «The Epic». Lever opp til tittelen. Tre tettpakkede timer med kosmisk jazz. Har ikke kommet gjennom hele ennå, men vender stadig tilbake til den.
Velg mellom følgende artister:
– The Jam eller The Clash?
– Tøff nøtt. Lander på The Clash, som var et av de første bandene jeg kjøpte på kassett og alltid har hatt et litt spesielt forhold til.
– Father John Misty eller Tame Impala?
– Father John Misty, fordi jeg er en myk mann innerst inne.
– Wilco eller Tom Petty?
– Øy, det var dårlig gjort!
– Pink Floyd eller Fleetwood Mac?
– Pink Floyd har en albumkatalog som det er mulig å tilbringe resten av livet med.
– Pommac eller Villa Farris?
– Jeg er Villa-fan, så det sier seg selv.
– The Faces eller Donna Summer?
– Pass.
Dexys Midnight Runners eller The Smiths?
– Skal ikke skryte på meg et langt Smiths-forhold, men jeg hørte en del på Dexys back in the days.
– Kate Bush eller Prince?
– Nja, Prince har jeg aldri blitt helt klok på så det må nesten bli han.
– Beck eller Thåström?
– Jeg blir bare mer og mer Thåström desto eldre jeg blir.
https://youtu.be/0mmx68VmTEo
