Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. De beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år. Foruten alt dette, snakker Christer Falck også om besvimelser, kvisesaft og roastbeef.
– Dine tre beste Øya-minner så langt?
– Jeg har aldri vært på en hel Øyafestival. Tar litt bruddstykker her og der, og siden jeg bor på Nordstrand, så har det vært perfekt med trikk i motsatt retning av alle andre. Tøyen: Ikke fullt så gøyal beliggenhet, men fint at småfolket kan se alt.
– Er egentlig ikke så glad i konseptet festival. Alt for mange folk som ikke har noe der å gjøre. Alt for korte konserter. Alt for mye kvisesaft som spruter rundt.
– Men mitt beste Øya-minne var da «The Golden Core» med Motorpsycho kom, da de spilte ”Timothy’s Monster” i 2010. Da besvimte jeg nesten. Ellers hadde jeg også en nestenbesvimelse da Sigur Rós spilte låta (8) i 2008 og jeg ble så sjukt starstruck da jeg så Bjørk 2012 at jeg nesten glemte at konserten bare var sånn passe. Ellers traff Fever Ray som en knyttneve i ansiktet i 2009. Alle burde ha lamper på scenen.
– Anbefal fire artister man bare må se i på årets Øyafestival.
– Disse anbefaler jeg, fordi jeg har sett alle før, og vet at de funker live. Lianne La Havas – Amfiet torsdag 15.45. Sunn O))) – Sirkus torsdag 16.30. Møster! – Sirkus lørdag 16.45. Laura Marling – Amfiet fredag 15.50. Ellers er sånne trauste som Beck (Amfiet fredag 21.30.) og Thåstrøm (Sirkus lørdag 21.50.) sånn som gjør at man gidder å kjøpe pass fra år til år.
– Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire arister/band hadde du booket inn til neste års Øyafestival?
– Om jeg kunne booke selv, så ville jeg gått for noen som man kunne sitte og se. Som ikke er bråkete. Robert Wyatt hadde vært høyt på lista over gamle kjente som kan kaste glans. Jeg tror Owen Pallett, Yowler eller Eskimo kunne vært fint live av de litt nyere. En sittekonsert med David Sylvian med fullt band som gjør ”Secrets Of The Beehive» fra A-Å hadde heller ikke vært å forakte. Og en helaften med Prince må jo snart komme. Roskilde klarte det, da bør vi få det til i Oslo også.
– Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?
– Det fine med Øya er at de hadde klart å kamuflere Leo Sayer som kred om de ville, siden hovedpublikummett til Øya tror alt er bra fordi det er på Øya. Og Vazelina kunne jo fint vært en formiddagsact, uten ironi. Eldkvarn kan spille på Gröna Lund. Vi trenger ikke dem her.
Velg mellom følgende artister:
– The Jam eller The Clash?
– The Jam, fordi jeg er fra Drøbak og har scooter.
– Father John Misty eller Tame Impala?
– Father John Misty, fordi han er mest forsiktig.
– Wilco eller Tom Petty?
– Wilco, fordi Tom Petty er verdens aller verste artist.
– Pink Floyd eller Fleetwood Mac?
– Pink Floyd om album skal spilles fra A-Å. Fleetwood Mac på enkeltspor.
– Pommac eller Villa Farris?
– Pommac – uten tvil. 25 fruktsorter!!!!! Hvem kan slå det?
– The Faces eller Donna Summer?
– Helst ikke. Råning eller dansing. Nei takk.
– Dexys Midnight Runners eller The Smiths?
– The Smiths – for da kunne jeg kastet en roastbeefskive på scenen, og vi hadde fått tidenes YouTube-moment.
– Kate Bush eller Prince?
– De to aller beste artistene i verden. Kan de ikke bare synge ”Why Should I Love You” sammen, så hadde jeg sluppet å velge.
– Beck eller Thåström?
– Beck, for hver gang kan bli den siste. Thåström blir jo bare bedre å bedre, så der har vi god tid.
