Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. De beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år.
Pr-sjef for Øyafestivalen, Jonas Prangerød, er førstemann ut.
– Dine tre beste Øya-minner så langt?
– I 1999 var festivaler i Norge noe litt annet enn i dag. Jeg kan fortsatt huske gleden over at noen fra utestedene min vennekrets vanka på, ville starte en festival med banda fra det samme miljøet. Kona og jeg (gift dagen før festivalen året etter) var blant de 20-30 betalende som så det første bandet på Øya noensinne. Samme band, Bronco Busters, spiller på Klubbdagen i år. Tror dessverre ikke jeg rekker det.
– The Specials i 2010. Noe så sjelden som en komplett konsert jeg fikk med meg, uten jobbforstyrrelser. Husker det som fantastisk moro hele veien.
– Den årlige følelsen av «nå er det ingen vei tilbake, og det er ganske herlig», når portene åpner til festivalområdet på onsdagen.
– Anbefal fire artister man bare må se på årets Øyafestival.
– Songhoy Blues. En slags gledesfylt utgave av Malis ørkenblues.
– Pharmakon. Står bak et av de skumleste albuma jeg har hørt de siste to åra, «Bestial Burden». Forventer at det blir intenst og herlig inne i det intime teltet, kalt Hi-Fi Klubben.
– Om det er et norsk band alle musikkentusiaster fortjener å oppleve på en scene akkurat i 2015, føler jeg meg sikker på at det må være Beglomeg.
– Torche. Metal, pønk, bråk og nese for popelementer. Alt samla i fire fyrer fra Florida.
– Hva er det beste med Øyafestivalen og hvordan vil du rangere den sammenlignet med andre festivaler.
– Den var min favorittfestival i utgangspunktet, og de følelsene har vel ikke dempa seg av at jeg har fått være med å bestemme litt de siste 11-12 åra.
– Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire artister/band hadde du booket til neste års Øyafestival?
– Det man drømmer om, er jo det umulige. Hüsker Dü, men har innfinni meg med at det antagelig er best om de aldri gjenforenes. Hørt mye på Jason Isbell i det siste, det kunne jeg tenke meg å oppleve i Tøyenparken. Likte veldig godt fjorårets skive fra Jenny Lewis og håper det kan være aktuelt ved neste utgivelse. Har veldig lyst til å oppleve Sleaford Mods live, og det gjør ikke noe om det blir på Øya.
– Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?
– Må vel innrømme at de ikke er på topp 20 over artister som er hyppig nevnt i bookinggruppa.
– Om man ser bort fra musikken; hva er det beste med Øya-festivalen?
– By-nærheten, samarbeidet med de som driver uteliv og konserter på helårsbasis og alle de fantastiske folka vi har med oss som frivillige eller arbeidsledere. Sistnevnte kalles internt for Godtfolk.
– Årets tre beste album så langt?
– Om jeg skal prøve å nevne tre sterke, som ikke har fått nok oppmerksomhet, blir det Krakow, Laura Marling og Teenage Bottlerocket. Krakow sin «Amaran» ligger i et perfekt krysningspunkt mellom metal og prog. Alvorlig og sterk musikk. I tillegg har de rukket å gi ut den nesten like gode EPen «Genesis» i år.
– Laura Marling fortjener et større publikum etter «Short Movie», som er full av hennes egen miks av folk og rock.
– Teenage Bottlerocket gjør rock enklere og mer effektivt enn de fleste. Sjekk ut «Tales From Wyoming» om du er glad i kjapp, humørfylt pønkrock
– Velg mellom følgende artister:
– The Jam eller The Clash?
– Vrien, men de sterke singlene til The Jam gir dem et lite forsprang, sjøl om det plager meg å ikke gå for «London Calling».
– Father John Misty eller Tame Impala?
– Father John Misty. Han er som en klassisk entertainer i en litt forskrudd verden.
– Wilco eller Tom Petty?
– Får jeg lov til å kombinere?
– Pink Floyd eller Fleetwood Mac?
– Fleetwood Mac, mest på grunn av perioden 75-87, og kanskje litt på grunn av «Oh Well» fra 1969.
– Pommac eller Villa Farris?
– Ingen anelse, har diabetes.
– The Faces eller Donna Summer?
– Med tanke på at jeg allerede som 12-åring hadde et Stones-oppheng, må det bli The Faces. Henger vel også sammen med min kjærlighet til The Small Faces sine beste singler.
– Dexys Midnight Runners eller The Smiths?
– Har ikke noe spesielt forhold til Dexys, men kan vel bare skylde på egen sløvhet. Skal ta meg sjøl i nakken og komme med skikkelig svar ved en seinere anledning.
– Kate Bush eller Prince?
– Som barn var jeg veldig fascinert av den Reich-inspirerte videoen til «Cloudbusting». Nostalgien drar meg altså mot Bush.
– Beck eller Thåström?
– Thåstrøm. Husker at jeg ikke forsto noen ting da jeg så Imperiet på svensk TV første gang. Noen år seinere var bandet oppløst, og jeg stadig mer mottakelig.
