Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. Som for eksempel de beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år.
Tidals/WiMPs redaksjonssjef, Sveinung Rindal, har svart med hjertet utenpå skjorta og drømmer om Elton John, Ben Folds og TNT.
– Dine tre beste Øya-minner så langt?
– Øyacontaineren 2012-2014: Altså, jeg har fått med meg altfor lite konserter på Øyafestivalen, rett og slett fordi jeg har jobbet backstage med WiMP de siste årene. Men det har også vært helt fantastisk gode minner. Her møter vi artistene før og etter konsert, og noen av dem spiller inn musikk i et studio vi innreder. Det er ikke lett å plukke fram et høydepunkt, men møtet med Led Zeppelin-bassist John Paul Jones (iscenesatt av Susanna Wallumrød og Helge Sten) og fjorårets besøk av Neneh Cherry kommer høyest opp på min liste.
– Øyafestivalen 1999 på Kalvøya: Hele dagen er som støpt i gelé (altså, husker nesten ingenting). Det regna, og flesteparten av de cirka 1000 tilskuerne kompenserte med å drikke mye. Rangering av artistiske høydepunkter er rent ut umulig. Cato Salsa Experience, Madrugada og Jaga Jazzist, kanskje.
– The Wrens (Rockefeller, Øyanatt 2006): Skulle nesten meldt meg inhabil, for denne kvelden var jeg labelkontakt for plateselskapet deres, Absolutely Kosher Records. Jeg digga skiva, «Meadowlands», og trodde jeg visste hva jeg gikk til. Men disse anti-turnerende apotek-ansatte voksne mannfolka må være rent forhekset, så utrolig bra var det. Kult å ta en øl med bandet etterpå, men det var ingenting mot det som kom fra scenen.
– Anbefal fire artister man bare må se i på årets Øya-festival.
– Fay Wildhagen; Det er snart to år siden jeg så den første opptredenen med Fay, og hun er helt rå. De to konsertene jeg har sett i år, by:Larm og releasekonserten på Parkteatret, viser at hun har tatt enda noen skritt videre, og i sommer har hun spilt over det ganske land. Øya-konserten blir et nytt høydepunkt, så kom tidlig på onsdag.
– Lianne La Havas: Hvis du ennå ikke har oppdaget Lianne La Havas er du nok ikke alene. Albumet som kom for bare noen uker siden låter supert, spesielt hvis man kan like en blanding av soul og folk. Har ikke sett henne live, så denne håper jeg å få med meg.
– Beck: Hansen har jo vært på Øya før, og det var ikke noe videre god konsert, spør du meg. Det lavmælte albumet fra i fjor, målt opp mot den utagerende disco-låta som kom før sommeren, viser at vi ikke vet hva vi skal forvente, og det kan jeg like.
– Ibeyi: Fransk-cubanske tvillingsøstre leker med rytmer, språk og harmonier. Denne er bankers, her møtes vi. Kanskje årets musikalske høydepunkt?
– Hva er det beste med Øye-festivalen og hvordan vil du rangere den sammenlignet med andre festivaler?
– Øya er Oslo-festival, det er digg. Jeg likte festivalen mye bedre etter flyttingen i fjor,
var mer interessert i artistene enn beliggenhet der den var. Og nå ser jeg at folk slapper av mer, det er en ikke-camping festival med mindre fyll og et mer voksent publikum enn andre store norske festivaler. Da er det hyggelig å se at det kommer stadig nye, unge folk til.
– Jeg synes det er vanskelig å rangere festivaler, men jeg var veldig glad i Quartfestivalen fra 1998-2006. Kalvøya i 1994 var min første, og det var moro. En av de beste festivalene jeg har vært på noensinne er Peace & Love i Borlänge i Sverige, før den gikk konkurs. Å stå med 50.000 svensker som synger alle tekstene til Håkan Hellström, det var rent gull. Konserten med Håkan på Øya samme år går for å ha vært fantastisk, men folk skulle bare visst…
– Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire artister/band hadde du booket inn til neste års Øya-festival?
– Tool: De holdt en fantastisk konsert i 2006, og de har ikke gitt ut et album etter det. Så tiden må jo være moden for et gjenhør snart. Bandets posisjon er fortsatt vanvittig, selv om de har holdt seg ganske uaktuelle.
– Ben Folds: Ja, det har jeg til og med foreslått for Øya. Dette er en underkjent låtsnekker (med et ganske stort internasjonalt publikum), og han er god til å få folk til å synge. Jeg elsker når folk synger, og jeg har trua på Øyapublikummet. Men det er altfor mye shoegaze, altså lite allsang.
– Cake: Disse har jeg sett live en gang, for kanskje fire år siden. Og de har vel ikke vært kommersielt på høyden i Europa (forrige skiva gikk til topps på Billboard) siden nittitallet. Men for et band, og jeg klarer ikke å se for meg at de hadde skuffet noen.
– Fiona Apple: Hun kunne skjelt ut publikum, spilt et halvt sett, gått av gråtende, spilt samme sang 10 ganger etter hverandre. Hva som helst, få Fiona til Øya!
– Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?
– Kødder du? Selvsagt er tida moden. Jeg mener at Elton John burde spilt på Øya, jeg. Så han i Stavern, og både unge og gamle var storfornøyde. Ellers begynner det å lekke litt rein samtidspop inn på programmet (Years & Years i år, for eksempel.), det synes jeg er en god utvikling. Men Vazelina, den er bankers. Problemet er jo at Viggo Sandvik må synge, og det vil han visst ikke. Og hva med TNT?
– Om man ser bort fra musikken; hva er det beste med Øya-festivalen?
– Alle folka jeg kjenner, maten jeg spiser og sommer i Oslo. Og kort vei hjem.
– Årets tre beste album så langt?
– Du, nå begynner du å bli kravstor. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har oppsummert enda. Her er tre kjappe:
Tobias Jesso Jr. – «Goon»
Drew Holcomb & The Neighbours – «Medicine»
Fay Wildhagen – «Snow»
– Velg mellom følgende artister:
– The Jam eller The Clash?
– The Clash, fordi jeg hører på dem innimellom. Punken er noe som skjedde da jeg var to.
– Father John Misty eller Tame Impala?
– Ah, Father John Misty. Tame Impala er veldig flott og spennende, men blir litt sliten av lydbildet. Og dessuten liker jeg navnet Father John Misty veldig godt.
– Wilco eller Tom Petty?
– Umulig, men må jeg velge tar jeg Wilco. De har jeg hørt underveis, Petty har jeg jobbet meg bakover med. Men begge er personlige favoritter.
– Pink Floyd eller Fleetwood Mac?
– Lett. Har digga Pink Floyd siden jeg var 14 år. Fortærte absolutt alt, inkludert «Ummagumma» og «Body Talk» med Ron Geesin og Roger Waters. Skal se David Gilmour i Brighton i september. Fleetwood Mac? Hadde en hit med Little Lies i 1987, tror jeg.
– Pommac eller Villa Farris?
– Pommac, alltid Pommac.
– The Faces eller Donna Summer?
– Donna Summer, bare fordi jeg fikk lyst til å danse.
– Dexys Midnight Runners eller The Smiths?
– Haaater The Smiths. Men gikk glipp av Dexys Midnight Runners på Hamarfestivalen.
– Kate Bush eller Prince?
– Glad i Kate Bush, men det må bli Prince. Har alltid likt ham, men holdt Michael Jackson høyere i åttiåra. Gir ut mye rart, men for en katalog da gitt.
Beck eller Thåström?
– Beck. Mine svenske preferanser er yngre, som Kent og bob hund. Og Beck er nesten som Prince, ikke alltid bra – men alltid genial.
