Plateanmeldelse: Heath Cullen —«Springtime In The Heart» (album, 2020)

Endelig et nytt Tom Waits-album? Det er selvfølgelig å trekke sammenlikningen mellom Heath Cullens nye album, «Springtime In The Heart» altfor langt. Men det er elementer her som hinter i den retningen.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom over dette albumet. Jeg har forsøkt å google, men finner ytterst lite informasjon om det. Kan det være en tilfeldig Facebook-annonse der jeg bet meg merke i at albumet er produsert av Joe Henry? Jeg vet ikke, og det spiller ikke så stor rolle. Men jeg oppsøkte Bandcamp, likte det jeg hørte og kjøpte albumet. Albumet er nemlig foreløpig ikke tilgjengelig på ordinære strømmetjenester.

Heath Cullen vet at dette er upraktisk for mange lyttere, og kanskje ikke er et karrieremessig sjakktrekk, men vil likevel forsøke å få inntekter fra albumet. Som han sier: «Musikken er det som får brød på bordet». Forrige album australieren ga ut var «Outsiders» fra 2015. Den gangen brukte han Elvis Costellos band Imposters som backingband. Også dette kan hinte litt om hvilket musikalske landskap vi befinner oss i.

Joe Henry har produsert albumet. «Springtime In The Heart» er det første albumet Henry produserer for andre etter hans alvorlige kreftsykdom. Henry startet som americana-artist, og om du ikke har gjort det, må du sjekke ut albumet «Short Man’s Room» fra 1992. Henry selv beveget seg etter hvert over i et mer eksperimentelt musikalsk landskap med elementer av jazz, pop og soul, og det er sagt om Henry at han opererer i et landskap bare Henry og Tom Waits befinner seg i. Samtidig har han har vært produsent for en rekke sterke album innenfor mer konvensjonell americana, album av artister som Mary Gauthier, Billy Bragg, Loudon Wainwright III, Rodney Crowell, Hayes Carll med flere.

Denne gangen opplever jeg imidlertid at Joe Henry får mer utløp for Tom Waits-siden av seg selv. Heath Cullen lener seg mer mot Tom Waits-sjangeren — ja, for Tom Waits er vel en egen sjanger—enn mot americana. Vi får litt odde lyder og det sønnen min sier er trombone, noe som sammen med Cullen stemme bidrar til skaper litt av den samme stemningen som hos Tom Waits.

Plata ble spilt inn i Los Angeles i fjor sommer. Jay Bellerose spiller trommer, Jennifer Condos deltar med el-bass, Adam Levy gitarer, Patrick Warren på tangenter og Levon Henry på det jeg tror er diverse blåseinstrumenter. Jeg slipper ikke Tom Waits helt enda. Låten «Song That I Know» er skrevet i samarbeid mellom Cullen og Henry, og vi er nok aldri nærmere Waits enn på nettopp denne strålende— ja, helt fantastiske låten— både musikalsk og i teksten:

«Your choir of souvenirs carnival toys,
They shake me awake with a deafening noise
of silence that speaks like the end of my voice”.

Men før dette har vi allerede fått den flotte åpningslåten,«Things Are Looking Up». Den begynner litt forsiktig, lett trommende, før Cullen forsiktig begynner å synge. «Jorda er et mirakel, men vi er syv milliarder apekatter som ødelegger den». Deretter piano og stadig flere instrumenter – «The bastards try to grind you down, but baby, things are looking up». Låtens tekst er trolig inspirert av de store brannene som herjet Australia i 2019/2020 og som Cullen oppfatter som et direkte resultat av menneskeskapte klimaendringer.

Neste låt, «The Song Always Remembers», høres nær ut somen seiersmarsj, med snev av folkemusikk. «Is there heaven? Is there hell? Is there a truth to lies that we tell?”

Sam Shepard var kjent som skuespiller og dramatiker og samarbeidet også med Bob Dylan ved flere anledninger. Han fikk gullpalmen for filmen «Paris, Texas» som han skrev manus til. «Paris, Texas» er en av mine favorittfilmer gjennom alle tider. Sam Shepard vokste opp på en ranch i California og var en periode gårdsarbeider, og det er dette siste som er utgangspunktet for tittelen på Cullens fine, slentrende hyllest til Shepard: «Cowboy Truths». Det hviler en eim av nettopp«Paris, Texas» over denne låten.

Heath Cullen: «Da jeg gikk tilbake og la dem etter hverandre la jeg merke til en tråd av optimisme, en tråd av håp. Derfor heter plata «Springtime In The Heart», fordi det er det jeg føler at vi alle trenger akkurat nå. En motgift mot dårlige nyheter». Jeg opplever at tråden er syltynn noen plasser, men han har selvfølgelig et poeng. Her er sanger om å høre til og sanger om å se fremover selv om det ser mørkt ut. Én av mine favoritter på plata er nettopp tittellåten «Springtime In The Heart». Det er vinter ute, men vår i hjertet. Fint å tenke på når verden av og til føles som den er i ferd med å gå av hengslene?

Helt til slutt får vi en coverversjon av T-Bone Burnetts «Kill Switch», fra Burnetts legendariske album, «The CriminalUnder My Own Hat» (1992). Heath Cullen gjør ikke skam på låten!

Ta deg bryet med å gå inn på Bandcamp. Kanskje holder ikke alle låtene det samme nivået som de nevnte, men også albumets noe monotone midtparti vokser ved gjentatte høringer. Samlet er dette ei sterk plate, ei plate for deg som liker Heath Cullen fra før, Howe Gelb, Joe Henry eller kanskje endog Tom Waits?