Plateanmeldelse: Fangst – «Fangst Sinatra» (album, 2024)

Supergruppa Fangst, med medlemmer fra Honningbarna, Death By Unga Bunga og Hvitmalt gjerde, er ute med det vanskelige andrealbumet, «Fangst Sinatra». Ved forrige rendezvous, den kritikerroste debuten, kalte redaksjonen i Popklikk dem «norsk rocks nye komet», ikke minst på grunn av at gutta i Fangst noe spøkefullt på forhånd hadde uttalt at de ville overta tronen innen rock på norsk. Det lyktes de kanskje bare delvis med, men bandet har et godt renommé som live-band og som likandes karer.

På «Fangst Sinatra» har bander lagt tronarving-ambisjonene til side for heller å konsentrere seg om det de synes er aller morsomst, nemlig å spille klassisk rock med en god dose pønk.

Det låter tightere og tøffere enn på debuten. Den knalltøffe førstelåten «Knivsegg» er et strålende eksempel på det. Singelen «Lang lang vei» er neste låt ut. Den åpner med en finfin gitarfigur og har et energisk refreng med kjennetegnende woohoo-koring. Kontrastene er store i den fine «Myk seng», som også har en herlig kompromissløs gitar som du må til heavyrocken for å finne maken til. Morsomt!

Personlig favoritt på albumet er den direkte og catchy låten «Kunstneren». Låten skiller seg ut i positiv forstand med sine The Strokes-gitarer og herlige NYC-feeling. Platas ballade-alibi, «Spinner», er også et av skivas mest melodiøse spor. Bob Hund spøker i bakgrunnen, mens sistelåten «Den nye våren» er bare noen få millimeter unna å være John Olav Nilsen.

Det er tydelig at gutta i Fangst ikke har hatt lyst til å lage noen hitmaskin av ei plate. Til gjengjeld er det opplagt at de har hatt det fortreffelig i arbeidet med denne skiva. Ryktet sier at de ikke har brukt lang tid i studio, men de kreative påfunnene, eller kanskje vi burde si innfallene, står i kø på denne spontane rockeplata.

Noe sier meg at «Fangst Sinatra» er en mellomstasjon på veien mot det store kommersielle gjennombruddet for dette bandet.