Plateanmeldelse: Lo Moon – «A Modern Life» (album, 2022)

Av og til må man unne seg en dessert, noe søtt og lettfordøyelig. Det amerikanske soft–indie–bandet Lo Moon fra Los Angeles er nettopp det man trenger i en sådan stund. Bandets første single, «Loveless», kom i september 2016 og det selvtitulerte debutalbumet kom ut i 2018. Albumet «A Modern Life» kom ut i februar i år og omtales altså her.

På «A Modern Life» er det ikke mye motstand i materien annet enn en og annen produksjonsmessig vekker, men Lo Moon har såpass status at de har spilt fast support på årets europaturné med The War On Drugs. Det er naturlig å tenke seg at Granduciel & co ønsket seg et oppvarmingsband som får TWOD til å høres tyngre og tøffere ut.

Frontmann i Lo Moon, Matt Lowell, har en stemme med en vakker, lys klang. Vokalen er opplagt et sterkt kort og gir tidvis assosiasjoner til en såpass merittert mann som Bryan Ferry. Keyboards (Crisanta Baker) har en fremtredende plass i lydbildet.

Det hele minner ikke så lite om Coldplay, litt The 1975 og en god porsjon Death Cab For Cutie. Chris Walla (tidligere gitarist i, nettopp, Death Cab For Cutie) og Yves Rothman er tungt inne på produksjonssida.

Den første halvdelen av plata er kanskje sterkest, med fine «Carried Away», fulgt av «Dream Never Dies». Den klart beste låten på skiva er singelen «Expectations», som noe trivielt handler om en 16-årings forventninger til livet, jenter og sånn. Låta er midttempo pop-rock med falsett-vers og et rungende refreng som garantert vil fungere som et perfekt soundtrack til en amerikansk TV-serie og dermed løfte Lo Moon opp mot pophimmelen.

På «Eyes on the Prize» høres Lowell artig nok litt ut som Lars Lillo Stenberg. «Digging Up The Dead» er også et høydepunkt med sin fine retro-produksjon.

Lo Moon er selve essensen av letthet, og må kun nytes i små doser akkurat som nevnte matrett, MEN det er inspirert låtskriving å spore her. Og for all del, det skader ikke med litt eskapisme en gang i blant. Ordentlig godt er det.