Plateanmeldelse (retro): The Perishers: «Victorious» (2007)

Umeås store sønner, The Perishers, hentet på sin svanesang, «Victorious», fram det beste i seg selv. Men man kan lett la seg lure, for etter første gjennomspilling står «Victorious» med lua i hånda og titter sjenert ned i bakken. Fint, men litt pregløst og pinglete, tenkte jeg og la den øverst i bunken «Greit nok, prøver igjen senere».

Da jeg hadde hørt «Victorious» for n’te gang var det nesten uvirkelig at jeg ikke umiddelbart falt pladask for den vakre, lavmælte og fengende musikken The Perishers har skrudd sammen. Men faktum er at «Victorious» er en klassisk smyger av en luring som først etter tre-fire gjennomlyttinger påfører lytteren abstinenser og ønske om mer, mer og enda mer.

Når det er sagt, tittellåta og «Carefree» er av det fengende og umiddelbare slaget. Lettbente og livsglade danset de rundt i mitt hodet etter kun få sekunder i spilleren. Særlig «Carefree» med sin herlige koring og snerte banjo trollbandt meg fra første øyeblikk. Men foruten de to ovennevnte kvikkasene er det melankolien som holder i spakene. En melankoli som får meg til å tenke på blader som faller og uendelig store skogsområder. Låter som «My Own», «To Start Anew» og «Come Out Of The Shade» er så fine at de fortjener å bli spilt sønder og sammen.

«Victorious» er så vakker, trist og ettertenksom at den for hver gjennomspilling nærmer seg den eksklusive bunken med album merket «Svært bra». Lenge leve The Perishers.