Konsertanmeldelse: Robyn Hitchcock – Asker kulturhus; Venskaben, 2. oktober 2022.

Foto: Herman Berg 

Popklikk har opplevd opptil flere konserter med Robyn Hitchcock, og fellesnevneren har alltid vært en kombinasjon av Hitchcocks melodiøse og tidvis lett absurde låter og hans hysterisk morsomme kommentaren og anekdoter mellom låtene. En av de mest minneverdige konsertene fant sted på Down On The Farm der Hitchcock delte scenen med Jackie Leven, to fyrer som fortalte så mange vittigheter mellom låtene at det nesten ble et standup-show. Som støttespiller hadde de med seg den tidligere Led Zeppelin-bassisten, John Paul Jones. Er minne for livet.

Hitchcock åpnet konserten i Asker med nydelige versjoner av «Tonight» og «The Abyss» før han kastet seg over klassikeren «If You Where A Prist», en låt som ble sluppet i 1984, og som Popklikk har et sterkt forhold til. Allerede etter de tre første sangene var alle i salen overbevist om at dette ville bli nok en minneverdig konsert. Både Hitchcock særegne stemme og hans eminente gitarspill, var både overbevisende og inntakt. Da han etter «The Abyss» fortalte at han ikke hadde briller, og derfor ikke kunne se hvor eldgamle publikummerne var, men at han regnet med at mange av oss var tilstede på hans første konsert i Norge i 1982, var definitivt stemningen satt.

Før neste låt ut, «Autumn Sunglasses», som selvfølgelig også satt som den skulle, fikk vi en relativ lang, lett absurd og selvfølgelig svært underholdende «fortelling» som omhandlet alt fra Johnny Depps hud, Salvador Dalis bart, Dronning Elisabeth I sitt hår, som av mystiske årsaker før eller senere vil havne på Svalbard,og kaffesjapper. Eller noe i den duren. Ett av flere «Vanskelig å gjenfortelle, må oppleves»-øyeblikk som dukker opp i løpet av konserten.

Vi fikk også noen betraktninger rundt både Raymond Chandler og en sykkel på en oljete vei, med dekk som kan pumpes opp veldig fort. Ting som ikke ble nevnt i teksten på låta som fulgte, nydelige «The Man Who Loves The Rain». Etter å ha fremført en svært fordelaktige versjon av klassikeren «The Lizzard», bar det (uten briller) bort til pianoet, der Hitchcock kastet seg over både «The Man Who Invented Himself» og den Lennon-aktige «Somewhere Apart» med så mye energi at han så seg nødt til å flytte glasset som stod å skalv av opphisselse på pianoet. To udødelige låter som satt som ei kule. Pianoseansen ble avsluttende med en deilig ballade som aldri har blitt spilt inn på plate, så den tittelen fikk Popklikk aldri tak i. Men noe med «Ghost», kanskje? Uansett, nydelig pianospilling og vakker vokal fra Hitchcock hele låta gjennom.

Så var tiden inne for å kjøre trioformatet, og inn på scenen med Anne Lise Frøkedal og Frode Strømstad, begge medlemmer av I Was A King (et band Popklikk selvfølgelig digger). Og vips var det plass til to kassegitarer og en el-gitar på scenen. Trioen kjørte i gang med en vellykket versjon av «Madonna Of The Wasps» med deilige harmonier fra Frøkedal og Strømstad.

Deretter fulgte mer enn høyst oppegående versjoner av «Ferries», «Television», «Light Blue Afternoon» og «The Inner Life Of Scorpio». Særlig sistnevnte, nok en gang ispedd nydelige harmonier, påførte Popklikks utsendte både hakeslepp og faretruende høy puls. Da gjengen fyrte i gang fantastiske «Olé! Taruntala», ble det nesten for mye av det gode, noe som igjen resulterte i en voldsom jubel fra et svært entusiastisk publikum da låten ebbet ut.

Nok en minneverdig konsert med mannen som en gang for lenge siden spilte i legendariske The Soft Boys, ble avsluttet med tre låter, deriblant «Sally Was A Legend» og en mildt sagt interessant nynorsk versjon av «Goodbye Oslo», en duett der Hitchcock nå og da måtte lese på leppene til Frøkedal som har oversatt teksten. Moro, lett absurd, fint og helt i Hitchcock sin ånd.

Da Popklikk ruslet hjemover ga tankene om et liv uten Robyn Hitchcock musikalske univers oss frysninger. For det finnes knapt nok en artist i universet som får lytterne sine til å sitte ytterst på stolsete enn nettopp Hitchcock.

Ps! Årsaken til at anmeldelsen dukket opp først nå, skyldes i all hovedsak at Popklikks utsendte medarbeidere ble så berørt av konserter at vi helt fram til nå har levd i et parallelt univers fylt med drømmer om tog, edderkopper og en og annen lavtflygende veps.