RETROKICK : The Zombies : Odessey & Oracle (album, 1968)
The Zombies imponerer stort med ny langspillplate! Ikke la bandnavnet skremme deg. Her er en sjelden frisk og oppegående gjeng. Den flotteste popen fra sekstitallet så langt. Gutta fra St. Albans kommer til å nå langt.
Våren 1968 kunne jeg skrevet noe slikt. Men jeg var bare ti år gammel og The Zombies var allerede på vei ut. Gruppa med en av sekstitallets flotteste låter («She’s Not There») hadde hatt stor suksess de første årene, ikke minst i USA, men strevde nå med å finne sin plass i sola. Pussig nok klatret «Time of The Season» etterhvert til toppen av hitlistene. Da var gruppa oppløst.
Tidligere i uka oppdaget jeg at jeg begynte å sitte skikkelig fast i jazzens favntak. Der er det lett å bli værende. Et seriøst grep måtte til for å komme meg på beina igjen. Det ble denne plata. For noen sanger og hvilken herlig musikalitet!
Rod Argent og Chris White skrev harmonisk spennende låter med flotte refreng som svinger og fascinerer. Perfekte popsanger med akkorder som treffer hele spennet av følelser. Sangharmoniene var sofistikerte med inspirasjon fra The Beach Boys på sitt beste. Mellotronen var de tidlig ute med. Mike Pinder i The Moody Blues var en mester i å fylle badekaret så fullt som mulig med sprukne og lange toner. Rod Argent har en mer integrert tilnærming til bruken av dette underlige instrumentet.
Det er mye som skjer i disse sangene. Men ingen går i veien for hverandre. Rytmeseksjonen med Chris White og Hugh Grundy spiller elegant, heftig og kult. Grundy er en underkjent trommis, på samme måte som Bobby Elliott i The Hollies. Det svinger og groover av The Zombies. Rod Argent er en musiker med mange ferdigheter, som tangentmann, låtskriver, og arrangør.
I The Zombies skriver han og Chris White hver for seg. Senere skriver og produserer de først og fremst sammen. Hovedvokalist er Colin Blunstone, med en av de mest karakteristiske stemmene i britisk rock og et uttrykk som kun er hans eget. På «Odessey & Oracle» har gitaren en underordnet rolle. Men Paul Atkinson gir på elegant vis farge til låter som «Beechwood Park» og «Hung Up On a Dream» Den siste er en favoritt fra albumet. Nydelig gitarlyd.
«She Wants Me I Want Her» skiller seg ut med Beatles-inspirasjon og en gjenklang av ungdommelig naivitet. Den ble også spilt inn et år tidligere . «Butchers Tale» handler om unge soldaters opplevelser i første verdenskrig. Ellers er plata full av sødmefylte og deilige pop-opplevelser. Akkurat slik det skal være. Hvem kan motstå «Friends of Mine» Den treffer noe i meg. Hver eneste gang.
Rod Argent og Chris White fortsatte samarbeidet i et nytt band som bare ble hetende Argent. Men Argent innfridde aldri helt potensialet fra The Zombies. De ga ut noen fine skiver med en utvikling i retning av progressiv rock. Men gruppas pop’ete prog forvirret nok mange. (Rent personlig er dette imidlertid er en tilnærming jeg gir min fulle støtte.) Av skivene deres er jeg særlig begeistret for «Nexus», hvor førstesida er tilegnet Kohouteks komet som akkurat da nærmet seg jorda. Er det noen som husker den? Kohoutek, altså. «Love», skrevet av Russ Ballard som spilte gitar og sang i Argent, er en riktig så fin pop-prog perle, og Rod Argent er en trollmann på mellotronen.
Av Colin Blunstones soloplater er «Ennismore» min favoritt. Argent og White medvirker i aller høyeste grad på de første Blunstone skivene. The Zombies – et heerlige band! Nå tilbake til jazzen. Indie-jazzen!
