Om Kevin Spacey, plastposer, Willoch men mest av alt «Alt som har hendt» av Erlend Ropstad.

Det fantes en tid. En tid der Kevin Spacey fortsatt bare var en litt creepy type og hvor jeg ennå hadde evnen til å bli slått i bakken av en plastpose i vinden. En tid da jeg var åpen nok og emo nok til å ta inn hvor vakkert helt enkle greier kan være. Dette var nærmere bestemt mot slutten av 90-tallet en gang.

Utenfor kinoveggene var stemningen krampeironisk og haraldeia-iskald. Men inne i salen var det varmt, og følelsene lå så langt utenpå kroppen at hvem som helst kunne tulle med dem hvis de bare spilte på de rette strengene. Filmen het «American Beauty» og scenen med posen som blåste rundt fikk tårene til å trille.

Je suis Willoch
Så hvorfor driver jeg og maser om dette nå så mange år senere? Hva er det som gjør at jeg jabber i vei som en gammel syvende mor i huset, en slags grand old Kåre Willoch i politikerutgaven av «Hver gang vi møtes»?

Jo, fordi jeg trodde at den følelsen var lost. At den aldri ville komme tilbake. At årene hadde møysommelig filt ned evnen min til å bli bergtatt.

Men det var før jeg satt på første sporet på Erlend Ropstad sin nye plate «Alt som har hendt», nemlig «Vend om».

Det skal nevnes. Verden og universet spilte meg et poetisk puss, den dagen. For da jeg hørte disse pianotonene for første gang gikk jeg gjennom gatene og det var høst, og vinden ulte, og tror du ikke også de gulbrune løvene blåste rundt beina på meg. Og det var da det skjedde. Vips, stod tiden stille. Erlend traff alle strengene mine på en og samme gang. Og det stakk i brystet og melankolien slo meg som en knyttneve i magen. Og der. Jepp. Rett gjettet: Midt blant alle bladene skimtet jeg en plastpose.

(Ps. Resten av platen «Alt som har hendt» er SKANDALØST og USAKLIG bra også. Les for eksempel om Store Blå her Så her er det bare å tune inn og skru opp. Feel the love!)