Retrokick: Jackson Browne – «For Everyman» (album, 1973)
Tidligere i uka skrev jeg til en venn at jeg hører mye på «tidlig» Jackson Browne» for tiden. Jeg var altså nøye med å understreke at det dreiet seg om de første platene, noe som skyldes snobbethet fra min side, men jeg er ikke alene om betraktningen om at det er den første delen av en låtskrivers katalog som fortjener mest oppmerksomhet.
Hvorfor er det slik? Er det ikke naturlig at senere kunsteriske uttrykk er mer interessante som den tidlige skaperkraften – som hos Chagall eller Coltrane – eller er det andre regler for låtskrivere innen pop- og rock uttrykket? Joni Mitchell har ergret seg over at det alltid er de tidlige utgivelsene som blir trukket fram framfor de senere albumene – som hun selv synes er mer spennende – fordi hun hadde utviklet seg som menneske og kunstner. Sånn sett må det være på sin plass å forvente en musikalsk utvikling hos rock-artister – eller er det et krav om det motsatte – at man fortsetter å gi ut varianter av akkurat det samme; noe som (selvfølgelig) Status Quo var mestre i!
Det er flere grunner til hyllesten av det gjenkjennelige og ungdommelige framfor det utforskende og søkende. Forventningen om det familiære og fengende ligger allerede i begrepet «populærmusikk» og styres av de kreftene som kalles markedet. For lytteren bærer popmusikken en resonans av ungdommens drømmer og felleskap. Senere i livet med en økende følelse av stagnasjon, kan det være befriende å søke mot idealer gjennom musikken man hørte på. Det pussige er at mange av Pink Floyds låter handler om akkurat denne nummenheten; sånn sett er det ikke bare seg selv som ung man møter, men også den man har blitt.
Jeg vet ikke om vi som var unge på syttitallet er mer selvdyrkende enn andre generasjoner. Når jeg hører Rick Beato som er kunnskapsrik og en strålende formidler slår det meg også at det er noe tomt her – et hulrom som fylles med musikk. En gang moret vi oss over foreldre som samlet seg foran «Husker du» på tv. Nå sitter vi der selv, med «Youtube» på laptopen. Er det slik vi ønsker at musikk skal være, som et bedøvelsesmiddel?
Noe som kanskje var unikt med innspilt musikk på seksti og syttitallet; var at det ikke var så mye av den. Det var oversiktlige forhold med tanke på hvem som holdt på med hva. Musikken var også knyttet til sosial bevissthet og et ønske om en mer rettferdig verden. Samtidig var den en nyåpnet gull-grue for de kommersielle aktørene, og etter hvert stivnet inspirasjonen i det store produksjons-apparatet, som krevet salg av enheter framfor kunstnerisk utvikling – som da Neil Young ble saksøkt fordi han laget musikk som ikke hørtes ut som Neil Young!
Men hvorfor liker jeg «tidlig» Jackson Browne? Det er en friskhet over disse sangene, som om den unge Browne står i veikrysset og alle veier er like åpne. Sangene har flotte poetiske kvaliteter og spenner musikalsk bredere enn Dylan eller Neil Young. Jeg pleier å hoppe over «Take it Easy» men det sier mest om mitt forhold til The Eagles. Men den låter fint den også, for hele albumet er breddfullt av sympatisk vellyd der elementene ikke konkurrerer, men utfyller hverandre, som når «Take it Easy» fades over i «Our Lady of the Well». Her er Browne på sitt beste i en vakker melodi med noe poetisk og tidløst mystisk, som antydes framfor avsløres.
Albumet har en renhet og helhet i produksjonen. Det er minimalt med overdubs. Instrumenter og vokal er i et balansert forhold til hverandre. «Colors of the Sun» byr på mer av det mystiske og udefinert intuitive. Det bare skjer. «Elsker det» som Rick Beato pleier å si. «I Thought I was a Child» er en av de eldre låtene Browne tok med på denne plata. Det er en flott låt som ruller inn i det sporet han senere fulgte tett – et slags mytisk syttitalls americana som ikke er ulikt det Springsteen skildrer på samme tid.
Hvem har ikke latt seg berøre av «These Days»? Her er den med David Lindley som spiller gitar slik bare han kunne. Samarbeidet med Lindley begynte på denne plata. På «Redneck Friend» dukker Elton John opp og spiller herlig rock and roll-piano. Jeg aner konturene av «Crocodile Rock» som kom ut samme år.
Jeg skal ikke gå gjennom resten av sangene. Det kunne jeg gjort, men dette er alle nydelige låter, og trommespillet på tittellåta er besnærende.
Mens jeg i år har utforsket Bergens brosteinsbelagte smug, eventyrland og regnskoger, har jeg lyttet til Jackson Browne og skjønt at regnet kun er en utspekulert innretning eller barriere for å holde østlendingene borte, og at disse sangene og Bergen er like fantastiske.
