PJ Harvey serverte oss en mengde snadder på Sentrum Scene sist uke. Det aller meste kunne du tygge på riktig lenge.
Det britiske indie-ikonet tilbyr hele seg, men på en atskillig mer sympatisk måte enn de fleste av dagens musikkstjerner. Hun kaster ikke bort tiden på prat, men kjører gjennom det råsterke programmet med en sår, stillfaren eleganse.
Dermed blir det opp til publikum om de vil bidra ved å skape en verdig ramme rundt kunstverkene.
Denne tirsdagskvelden suser PJ gjennom hele 26 sanger. Og publikum lytter. På en måte jeg aldri har hørt et norsk publikum lytte før.
Det er ingen apekatter i salen. Ingen som skriker etter mer liv eller villere show. Noen ønsker enkeltsanger, men uansett ville Polly aldri ha forsøkt å tilfredstille dem med sirkustriks.
Det de får er en magisk musikalsk opplevelse. En helt fantastisk backingtrio gir Polly Jean den ryggdekningen hun trenger. Spesielt rytmemaker Jean-Marc Butty er rå!. Det finnes ingen fransk arroganse der Butty hamrer løs.
Hvordan han greier å holde rytmen under «The Glorious Land», hvor et signalhorn fra HM Irish Guards «Regimental March» forsøker å lage mest mulig kaos, er ganske enormt. Dere kan selv se og høre den geniale antikrigssangen fremført på Sentrum Scene her:
How is our glorious country ploughed?
Not by iron ploughs
Our lands is ploughed by tanks and feet,
Feet
Marching
Oh, America
Oh, England
How is our glorious country sown?
Not with wheat and corn.
How is our glorious land bestowed?
What is the glorious fruit of our land?
Its fruit is deformed children.
What is the glorious fruit of our land?
Its fruit is orphaned children.
I tillegg har PJ sikret seg gjennom å ha to veteraner ved sin side.
John Parish har kjent den sorte damen siden bandet Automatic Dlamini slapp sitt debutalbum i 1987. Sammen med stjerneprodusenten Flood (U2, Depeche Mode) bidro han sterkt til suksessen hennes på gjennombruddsalbumet «To bring you my love» i 1995. Det ble kåret til Årets beste i flere internasjonale musikkmagasiner, inkludert amerikanske Rolling Stone. Duoen har også vært med på årets suksessutgivelse «Let England Shake».
PJ har sin sjelefrende i multiinstrumentalisten Mick Harvey, han er fortsatt med på laget. Harvey spilte sammen med Nick Cave i 36(!) år før de skilte lag i 2009. PJ og Nick Cave har også hatt nære forbindelser, både på det personlige og det profesjonelle planet. Jeg var så heldig å få med meg begge på Roskilde-konserter for ti år siden.
Men i motsetning til Roskilde, der støyfaktoren er massiv, er Sentrum Scene åstedet for en stille maktdemonstrasjon. Alle sangene på «Let England Shake» er med, og den egenrådige sceneopptredenen – med gitar og autoharpe i dunkel belysning et godt stykke unna backingbandet – bekrefter inntrykket av en artist som aldri er redd for å si hva hun mener. Denne gang spesielt rettet mot Old England som hun refser, gråter og omfavner på samme tid.
Slikt tar svært lang tid å fordøye, ikke minst for dem som er målet for de verbale angrepene.
PJ har selvsagt fått oss akkurat der hun vil vi skal være: Åpne til sinns og aktivt lyttende. Kall det gjerne briljant, politisk demagogi. Jeg er mottakelig som bare f…
Til slutt en perle fra 2007 som var et høydepunkt under konserten:
«Desperate Kingdom of Love»
http://youtu.be/U0YepyPRCfQ
Oh love, you were a sickly child
And how the wind knocked you down
Put on your spurs, swagger around
In the desperate kingdom of love
Holy water cannot help you now
Your mysterious eyes cannot help you
Selling your reason will not bring you through
The desperate kingdom of love
There’s another who looks from behind your eyes
I learn from you how to hide
From the desperate kingdom of love
At the end of this burning world
You’ll stand proud, face upheld
And I’ll follow you, into Heaven or Hell
And I’ll become, as a girl
In the desperate kingdom of love
