Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Stephen Malkmus & The Jicks: «Sparkle Hard» (album)

«Sparkle Hard «er den nye plata til den intellektuelle slackerkongen Stephen Malkmus (ex-Pavement). Her får vi en variert meny. Alt fra alt.country-ballader («Middle America»og «Refute») støyete indie-rock («Shiggy») til strykerbasert kammerpop («Solid Silk»). I bunnen finner vi Malkmus sin til nå velkjente, men aldri kjedelige signatur: litt sære tekster, vokalfrasering som av og til er litt «off» og energi for en god pop-melodi i bunnen. Fuzz-bassen trøkker bra i flere spor, dette er en liten energibombe av smart lofi-indie. Nok en gang en fin-fin utgivelse fra nittitallshelten! Og dere, Kim Gordon fra Sonic Youth gjester på en låt! (Espen D.H. Olsen)

Amen Dunes: «Freedom» (album)

Damon McMahon aka Amen Dunes femte album «Freedom», er en gyngende, besettende og frigjørende plata som borer seg fast i bevisstheten. Låtene drar lytteren inn i et magisk lydlandskap som nesten umiddelbart sender tankene til Adam Granduciel og hans fantastiske The War On Drugs. Det tidvis repetitive lydbildet injiserer låtene med en uimotståelig tiltrekningskraft som øker i styrke for hver gjennomlytting. McMahons særegne stemme, ikke ulik Conor Oberst lett brekende vokal, tilfører musikken både varhet, pondus og originalitet. (Espen A. Amundsen)

Harpreet Bansal: «Samaya» (album)

«Samsaya» er fri fra underholdnings-industriens lettvinte talent og sjangerforbruk. Harpreet Bansal er en strålende norsk fiolinist med røtter i den nordindiske ragatradisjonen. Lydbildet er  krystallklart i et organisk og samtidig moderne uttrykk. Bansal spiller med sikker autoritet, blander uredd fra flere tradisjoner og skaper ny og spennende fusjonsmusikk. På plata finner vi musikere med ulik etnisitet som setter preg på melodiene med glitrende bidrag på harmonium, bass, gitar, tablas og elektronikk. «Samaya» er først og fremst egne komposisjoner, enten skrevet alene eller i samarbeid med musikerne. Dette er musikk for hjerte og hode som fortjener stor respekt. (Eivind Sigurd Johansen)

Matthew Sweet:  «Tomorrow’s Daughter» (album)

Da godeste Matthew Sweet ga ut «Tomorrow Forever» i 2017, så viste det seg at han hadde en mange flere låter å ta av. Resultatet er «Tomorrow’s Daughter», og dattera står så visst ikke noe tilbake fra fjorårets plate. Noe råere i uttrykket og røffere i kantene er kanskje årets album, men det er på langt nær noen «demo»-plate. Særdeles catchy jangle-pop, med litt twang her og en fin gitarsolo der. Tekstene er som vanlig av det noe angstbiterske slaget, men stemningen reddes av at Matthew Sweet ikke har mistet evnen til å snekre sammen treminutters gitarpop-skimmer! (EDHO)

Nick Lowe: «Heartbreaker» (singel)

Jada, det er en DEN, Dionne Warwicks landeplage fra 1982 der Bee Gees, som skrev låta, sklir inn i refrenget. En fin låt som ble hemmet av en produksjon glattere enn isen på Svalbard. En is som smelter når Nick Lowe pakker låta inn i varme 50-talls gitarer og små doser country og western. En musikalsk vri som fungerer så utmerket at låta hadde fortjent en renessanse. Men best av alt; Nick Lowe har begynt å leke igjen. (EAA)

Boys: «Rest In Peace» (album)

Melodiøs drømmepop! Er det noen som gjør det bedre enn broderfolket for tiden? Hater er et fint band mange bør sjekke og nå altså debutplaten til Boys. Snedig nok er Boys kvinneprosjektet til Nora Karlsson, som også er gitarist i støygarasjepop’erne HOLY. På «Rest In Peace» får vi litt støyete lofi-gitarer, trommemaskiner og store trommer og drømmende vokal om hverdagens strev: alt dette med en vibb som sender tankene i retning av Radio Depts debutplate, med «Rabbits» som platas beste og mest engasjerende spor. Men, Nora og Boys driver ikke med kopiering, dette er forhåpentligvis bare første kapitlet av mengder med solid soveromspop! (EDHO)

Cheap Trick: «The Summer Looks Good On You» (singel)

For to år siden leverte powerpop-veteranene i Cheap Trick et av sine beste album, «Bang, Zoom, Crazy…Hallo», et album som i fjor ble fulgt opp av småslappe «We’re Allright». Som en forsmak på årets album har bandet skjenket verden nok en powerpop-rocker det tidvis ryker av. Tøffe gitarer i bøttevis og et herlig og fengende refreng gjør dette til en låt som vil bli spilt mye i Popklikks redaksjonslokaler. At deler av låten hinter til et av bandets største hits, «Dream Police», er både stilig og gøy. (EAA)

Elina Duni: «Partir» (album) 

Hun er en sensasjonell formidler som fanger essensen i sanger fra ulike kulturer og erfaringer, gjennom Europa til Midtøsten. Elina Duni er en albansk kunstner, bosatt i Sveits, som gir ut fascinerende plater på ECM. Etter to album med egen kvartett slapp hun i år sin første plate alene. Det er en soloplate i ordets rette forstand. Tittelen refererer til både avskjed og avreise, med sanger på ni språk. Jeg har sjekket. På et nivå opplever jeg «Partir» som en oppdatering av Joni Mitchells «Blue». Dunis egen «Let us dive in» er som utsikten fra togkupeen om morgenen, når du trekker den brune og møkkete gardinen til side. Elina Duni er en sjelden åpenbaring med en vemodig og modig plate. (ESJ)

Magnus Hængsle: «Closer To Now» (singel)

Det er gode tider for gitarpop og tilliggende herligheter her på berget. Magnus Hængsle (ex-Turns) fortsetter trenden, med sin nyeste singel «Closer To Now». Dette er intrikat og rikt detaljert jazzpop som minner meg litt om Field Music, med små temposkifter og vellyd holdt sammen av en kontrollert gitarsolo. Dette er ganske introvert pop som gir mye tilbake ved gjentatt lytting og gjør seg spesielt bra med hodetelefoner. (EDHO)

Tusmørke: «Fjernsyn i farver» (album)

Så fort du kommer inn i de uventede tekstene fungerer dette forfriskende godt. Tusmørkes låter er fengende, progressiv rock i et sjeldent engasjert rendezvous med nyveiv og søttitallets politiske rock. Her skimtes også utemmet anarkistitiver med middelaldervyer i et space-time continium. Det er bassgitaren som driver låtene, sammen med glimrende og oppfinnsomt tangentspill. De spinnende analoge synthene er ikke så langt unna planeten Gong i sine velmaktsdager. Og lik Daevid Allens flygende tekanner hadde forankring i Bertrand Russels analogi om organisert religion, kan vi ikke utelukke at det ligger alvor bak Tusmørkes gåtefulle konsept. (ESJ)

Avantgardet – Ut I Natten/När Solen Går Ner (dobbeltsingel)

Rennesteinspoetene i Avantgardet har to fine plater under beltet. Den tredje er på gang, nok en gang i samarbeid med smått legendariske Jocke Åhlund, kjent fra blant annet Caesar’s Palace og Les Big Byrd. På denne dobbeltsingelen fortsetter bandet utviklingen på andreplata med anelsen mer catchy og refrengbasert gitarpop enn debuten ga oss. Kjernen er fortsatt frontfigur Rasmus Arvidssons utleverende tekster om en røff fortid og et band som hele tiden høres ut som de er på randen av «sammenbrudd». Spesielt «Ut I Natten» har potensiale til å bli en liten sommerslager. Flere norskinger bør oppdage dette bandet! (EDHO)

Rob Reed: «Sanctuary III» (album)

For de som ikke kjenner dette prosjektet; Reed videreutvikler Mike Oldfields Ommadawn-univers på merkelig utsøkt vis. Den første plata gjenskapte tilfluktsstedet, mens nummer to beholdt den rørende introverte stilen, samtidig som nye musikalske ideer fikk friere spillerom. «Sanctuary III» er mer av det samme, men i større grad ekstrovert med vocoder og vokal. Det er en suveren lytteopplevelse, som gir meg uklare assoiasjoner til ABBA og hvor Reed nesten jublende viser fingeren til læremesteren. Starten på side to er best med et nydelig piano og kassegitarmotiv. Litt forvirrende kom Oldfield selv tilbake på banen med «Return to Ommadawn», som ikke helt nådde opp til «Sanctuary II». Men det er nok nå. (ESJ)