Siden midten av april har Popklikks ukentlige spalte, Popkick, forsynt våre lesere med 118 (!) anmeldelser av ny musikk vi setter ekstra stor pris på. Her kan du lese 12 av dem. Hvorfor det ble akkurat disse platene som får svinse med svansen enda en gang er litt tilfeldig, men fellesnevneren er at de, foruten å være sabla fine, har fått alt for lite oppmerksomhet av norsk musikkpresse.
Middle Kids: «Lost Friends» (album)
Få tilbake trua på melodisterk indie rock! Middle Kids er en «power-trio» fra Australia som leverer melodiøse låter der vokalist Hannah Joys sterke stemme står i sentrum. Skurrete gitarer, fuzz-bass og store trommer bygges opp mot sterke refreng i de fleste låtene. Men, så mikser Sydney-bandet det opp med en og annen roligere låt, et orgel her og en steel-gitar der. Resultatet er nydelig«cinematisk» musikk. Etter Shame, viser Middle Kids oss at det er håp for smart indie. Håper kidsa sjekker det ut! (Espen D.H. Olsen)
Goat Girl: «Goat Girl» (album)
London-jentene i Goat Girl byr på storby-antiromantikk til et sparsomt, men effektivt komp. Punkfolk, om du vil. De kommer fra samme miljø som bejublede Shame og en håndfull andre, fremadstormende unge londonere bevæpnet med gitar og attitude. Sinte og desillusjonerte, men ikke humørløse, heldigvis. «Don’t shed a tear, we all feel shame» synger de inderlig her og høres med ett ut som Violent Femmes.Visstnok er «Goat Girl» spilt inn helt live. Det låter friskt, fint og annerledes. Også kan du liksom snuse den umiskjennelige, lett fuktige undergrunnslufta fra Tuben «mellom rillene» her. En småbisarr blomst i buketten av spennende nykommere fra en selvplaget storby. (Morten Solli)
Eleanor Friedberger: «Rebound» (album)
Friedbergers forrige album, «New View», var så sabla fint at det smalt rett inn på lista da Popklikk kåret årets beste plater 2016. At hennes nye album, «Rebound», er minst like bra bør ikke overraske noen. Eleanor er nemlig en sjelden god låtsnekrer som alltid leverer. Etter cirka ett år i Athen, Hellas, dukker hun opp med et album som i større grad enn tidligere dyrket popen framfor rocken. En forandring som i stor grad skyldes en tilsynelatende vektløs produksjon båret på hendene av elektroniske virkemidler. Men frykt ikke, det ligger alltid en gitar eller to på lur. «Rebound» er, foruten å være et av årets beste album så langt, skapt for late dager, sandslott og en og annen badeball. (Espen A. Amundsen)
Ryley Walker: «Deafman Glance» (album)
Det er et rolig tempo på skiva med særegne instrumentale partier som utfordrer og engasjerer. Jeg aner svakt spøkelset av Tim Buckley. Låtene har overraskende vendinger, som går mot abstraksjon, jazz- og postrock. Synther og blåser-arrangement, der fløyta er sentralt, ligger lavt i miksen. Det er et personlig uttrykk, med en følelse av paranoia i bevegelsen mellom lys og skygge. «Can’t Ask Why» likte jeg godt med en ambiens av klokker, akustisk bass og elektronikk, før det strammer seg til i en forløsende intensitet. Mot slutten av plata finner han fram kassegitaren og plukke-mønstre fra den britiske folktradisjonen. Avslutningssporet «Spoil with the rest» er en fin kombinasjon av det umiddelbare og det eksperimentelt søkende. (Eivind Sigurd Johansen)
The Voidz: «Virtue» (album)
The Voidz er Julian Casablancas lekegrind etter The Strokes. Andreplata «Virtue» viser tydelig at mannen ikke har noe ønske om å gjenoppleve stjernestatusen fra perioden som rockens redningsmann rundt 2001-2002. «Virtue» er en tur på roterommet som heller minner om folk som Ariel Pink – superstjerne i et parallelt univers der obskuriteter fra 70-tallets FM-rock durer under hodeputa. Savner du «nettopp stått opp-stemmen», er den her, men i en mer fargerik sammenheng enn bandet vi alle husker. Tidvis er det ganske morsomt! 58 minutter er i meste laget, men det låter friskt, passe rart og veldig variert! (MS)
Sonny Smith: «Rod For Your Love» (album)
Ut fra intet, entret Sonny Smith mine ører en vakker sommerdag. Noe som resulterte i at hans nye album, «Rod For Your Love», har fått mye spilletid de siste månedene (det ble sluppet i mars). Skiva, som er sydd sammen av superprodusent Dan Auerbach, gløder av musikalsk overskudd og melodiøsitet, og befinner i krysset der pop møter litt skranglete rock. Låtene er ekstremt sjarmerende og får meg til å tenke på artister som Jonathan Richman, Marshall Crenshaw og The Kinks. Favorittene akkurat nå er «Pictures Of You», «Adventures», «Burning Up» (med Angel Olsen) og «More Bad Times», men hele pakka funker. (EAA)
Matthew Sweet: «Tomorrow’s Daughter» (album)
Da godeste Matthew Sweet ga ut «Tomorrow Forever» i 2017, så viste det seg at han hadde mange flere låter å ta av. Resultatet er «Tomorrow’s Daughter», og dattera står så visst ikke noe tilbake fra fjorårets plate. Noe råere i uttrykket og røffere i kantene er kanskje årets album, men det er på langt nær noen «demo»-plate. Særdeles catchy jangle-pop, med litt twang her og en fin gitarsolo der. Tekstene er som vanlig av det noe angstbiterske slaget, men stemningen reddes av at Matthew Sweet ikke har mistet evnen til å snekre sammen treminutters gitarpop-skimmer! (EDHO)
Wooden Shjips : «V» (album)
Dette er den amerikanske kvartettens femte album, hvor «V» også står for håp og optimisme. Gruppas intensjon har vært å lage en skive med fredfull energi for en verden preget av uro og forvirring. Dette er stemningsmusikk for late sommerdager, med enkle riffbaserte låter som har hentet inspirasjon fra både psykedelisk rock og Hawkwinds spacerock. Vokalen ligger lavt i lydbildet med litt klang. De små variasjonene i sologitarspillet og samspillet med tangentene er av minimalistisk karakter, men også svalt fascinerende over er behagelig og groovy svingende komp.«Red line» har et deilig og frigjørende riff, mens den likefremme synthlinjen på «Already Gone» er som en frossen drue i sommervarmen. (ESJ)
Night Shop: «In The Break» (album)
Bak bandnavnet Night Shop står Justin Sullivan, som blant annet har vært trommeslager for en indiefolk-størrelse som Kevin Morby. Her har han gått ut på egen hånd som låtskriver, visstnok med låter som har utviklet seg over flere år på veien med Morby og andre band. Det er bunnsolid singer-songwriter dette, men mer indie-pop enn folk. Samtidig er det noen tidløse kvaliteter her, med nikk bakover i musikkhistorien, Sullivan snekrer fint arrangerte låter, med til dels spretten bass, fint porsjonerte gitarer og selvsagt fint driv i trommesettet. Den insisterende og gitarsvaiende «The One I Love», balladen «In the Break», den catchy rockeren «Where Does Everyone Go?» og kjærlighetslåta «My Love» er foreløpige favoritter. (EDHO)
Tracyanne & Danny: «Traceyanne & Danny» (album)
Endelig er hun tilbake, frontfiguren i Camera Obscura, Tracyanne Campbell – denne gangen i tospann med Danny Coughlan, med fortid i Crybaby. Med Edwyn Collins og Dexys Sean Read i produsentstolen(e), beveger låtene seg elegant rundt i et lydbilde fylt med strykere, blåsere, tempererte gitarer og en og annen steelgitar. Resultatet er himmelsk popmusikk med røtter i 50-og 60-tallet. Når Tracyannea nydelige stemme flyter sammen med Dannys (Morrissey møter Hawley), slår det gnister. Platas høydepunkt inntreffer når Collins stemme glir inn på platas beste spor, «Alabama». (EAA)
Michael Rault: «A New Day Tonight» (album)
Denne plata har et gjennomført low-fi og retropreg. Ikke så rart kanskje, siden alt er spilt inn analogt på gamlemåten i Daptone Studio i New York. Michael Raults andre plate er leken, men dempet gitarbasert pop med klare inspirasjonskilder fra tidlig syttitall. Bass og trommer er forsiktig presset sammen ikke ulikt Lennons første soloskiver. De akustiske og elektriske gitarer gir et déjà vu til gitarlyden på «Band on the Run» Andre ganger tar musikken meg i retning CSN&Y og et sted mot Barclay James Harvest. Søvn og drømmer virker å være tema for låtene. «Sleep With Me» er den beste låta. (ESJ)
The Beths: «Future Me Hates Me» (album)
«Future Me Hates Me» er debutalbumet til The Beths fra Auckland, New Zealand. Bandet består av fire tidligere jazz-studenter, men frykt ikke: dette er glitrende høyoktan, gitardominert powerpop av raske, kvikke ungdommelige sporten vi aldri går lei av, anført av vokalist Elizabeth Stokes. Band som Best Coast, Sleater-Kinney og The Pains of Being Pure at Heart er brukbare referanser, eller the Go-Go’s og tidlig the Bangles, for den saks skyld. Morsomt, friskt og feiende flott! (MS)
