Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Phosphorescent: «C’est La Vie»(album)

Matthew Houck har giftet seg, fått unge og flyttet til Nashville. Jeg vet ikke om alt dette høres på den nye plata «C’est La Vie», men en ting er sikkert: det er et lysere album Matthew har begått denne gangen, enn på mystiske «Muchacho» eller countryrocktristessen «Here’s To Taking It Easy». Det innledes med en drømmende monolog som etterfølges av «C’est La Vie No. 2»; en ballade om å lengte og få det man vil ha, bygget rundt et nesten dronete keyboard. Det hele tas ett hakk opp i «New Birth In New England», som er en av høstens mest catchy låter, en country-soulperle som flommer over av livsglede. Den drømmende og livsbejaende vibben gjennomsyrer plata, hør bare på «Around the Horn» og «My Beautiful Boy». Dette er en av høstens vinnere! (Espen D.H.Olsen)

Graham Parker: «Cloud Systems» (album)

Det beste med «Cloud Systems» er at låter som «Every Saturday Night» og «Girl In Need» får meg til å tenke på de to første skivene til Graham Parker & The Rumour. At både «Howlin’ Wind» og «Heat Treatment» ble sluppet i 1976 er smått utrolig. Vi snakker klassikere, folkens! Låtmaterialet på «Cloud Systems» holder, med et par unntak, et høyt nivå. At Parker slipper løs en gjeng med blåsere på flere av låtene er et stort pluss, og tilfører musikken ekstra trøkk og energi. Parker beveger seg i et i et musikalsk landskap der soul og (pub)rock forenes på en fin måte. Foruten de to ovennevnte låtene setter jeg ekstra stor pris på «Maida Hill» og «What Happens When Her Beauty Fades?». (Espen A. Amundsen)

Richard Reed Parry: «Quiet River of Dust Vol.1» (album)

Richard Reed Parry er en usedvanlig spennende artist. Han spiler i Arcade Fire og gir ut samtidsmusikk på Deutsche Gramophone. På dette flott gjennomførte soloprosjektet styrer han skuta på en sjelden fantasifull ferd nedover elva av støv. Lydmalende prosjekter kan ha en tendens til å svikte på det melodiske innholdet. Men det gjør det aldri her. Reed Parry skriver sterke melodier, gjerne basert på kassegitar. Musikken er gjennomarbeidet, og hele tiden i bevegelse gjennom en flytende kreativitet av sprelske fløyter, utsøkte vokalharmonier, synther og mellotroner. På «Sai No Kawara» er innflytelse fra Eno og Cluster tydelig. Ellers er dette en ny og deilig tilnærming til psykedelisk og progressiv rock på sitt mest inspirerte. (Eivind Sigurd Johansen)

Luke Elliot: «Somebody’s Man» (singel)

Mon tro om ikke dette er Elliots beste låt så langt. Godt hjulpet av Sivert Høyems majestetiske stemme, vandrer «Somebody’s Man» langs en møkkete og sliten landevei. Låta settes i gang av kassegitarer før Elliots og etterhvert Høyems stemmer, murer låta fast i veggen. Det låter mørkt, sårt og vakkert. Med tanke på lydbildet, som fylles opp av fiolin og orgel, går tankene umiddelbart til Mike Scott og hans The Waterboys, men mange vil nok også hente opp signaler fra Nick Cave og Leonard Cohen. Men først og fremst høres dette ut som en artist som har tatt enda et steg på veien til noe riktig stort. (EAA)

Paul Collins: «Out Of My Head» (album)

Når Paul Collins, kjent fra The Nerves og The Paul Collins Beat, gir ut nytt materiale er det lytteplikt. For det finnes knapt noen i verdenshistorien som lager bedre powerpop enn ham. Og selvfølgelig skuffer han ikke. «Out Of My Head» er proppfull av elegante hooks, fengende melodier, snerten koring og skingrende gitarer. Collins gitarpop henter mye inspirasjon fra 60-tallet og da kanskje spesielt The Beatles’ første plater. Om du liker artister som Marshall Crenshaw, The Rubinoos, The Knack og Dwight Twilley, er dette plata for deg. Akkurat nå hører jeg mest på «In And Out Of My Head», «Midnight Special» og «Just To Bad You’re Leaving», men alle låtene sprer glede og solskinn. (EAA)

Trygve Seim: «Helsinki Songs» (album)

For en fantastisk kreativ musiker Trygve Seim er. Han jobber i mange sammenhenger med svært ulike utgangspunkt for musikken sin. Denne gang er det et utvidet nordisk uttrykk han utforsker. Det er han på ingen måte alene om. Men det er en oppmerksomhet til dybden i det umiddelbart melodiøse som først og fremst er hans eget. Dette er sjelden vakker musikk, som aldri skeier ut i det likegyldige eller diffuse. Mats Eilertsen bass er bunnsolid og rytmeseksjonen bærer sangene, med balansert tyngde og enkelhet. På første del av «New Beginning» velger Seim en annen tonalitet, der saksofonen med ett blir flerspråklig. Trygve Seim er en annerledes musiker, og ikke minst en strålende komponist. (ESJ)

Jonas Lundqvist: «Tårarna» (singel)

Dette er smått bitter, melodiøs og fengende samlivs-pop direkte fra Sveriges beste tennistrener/popsmed! Jonas Lundqvist leverer en finfin høstsingel i kjølvannet av albumet «Affärer» som kom i våres. Om dette er første singel fra en ny plate vet jeg ikke, men denne klassiske «pop-dängan» fra eks-trommisen i Bad Cash Quartet er absolutt verdt en lytt eller fem. Dette er pop med driv, der Lundqvist krydrer med småpen gitar, fiolin og en tverrfløyte som sender tankene i retning av The Boo Radleys og annen avant-pop. Gråt för oss, Jonas! (EDHO)

Lise Backstrøm: «Hold On Magnolia» (singel)

Backstrøm synger behersket, men breddfull av følelser, der hver eneste frase betyr noe. Når jeg hører denne singelen, helt uten annen musikk den kan støtte seg til, blir det som å betrakte en bokhylle med bare en bok. En begynnelse og utallige muligheter. Men jeg kan ane en forankring til amerikansk sangtradisjon. Lydbildet er inviterende og vakkert, som en virtuell katedral, med et ambient, men likevel tørt lydbilde som fungerer særlig godt. Enkle pianoanslag med elektrisk gitar, bass og litt stryk støtter elegant framføringen, og kommer aldri i veien for Backstrøms stemme. Det er formidlingen som holdes i fokus hele veien. Fascinerende og veldig lekkert! (ESJ)

Judith Hill: «Queen Of The Hill» (singel)

Oi, dette er herlig sløyt og ikke minst et groovy monster av en låt. Judith Hill er en begavet vokalist og låtskriver som gjorde inntrykk i den flotte og rørende dokumentaren «20 Feet from Stardom». Inspirasjon fra Prince ligger så tungt i disse rillene, at det mest må oppfattes som en hyllest til læremesteren fra Minneapolis. Bassen får meg til å tenke på Larry Graham og Sly. For det er så innmari funky at det bare gjør veldig godt. «Queen Of The Hill» er ellers akkurat passe full av spretne og lekne detaljer, og de lekreste små pauser. Jeg får lyst til å finne fram danseskoene, selv om de ikke har blitt sett på noen år. Hun spiller på Cosmopolite med stort band til uka. (ESJ)