Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.
Rhett Miller: «The Messanger» (album)
16 år etter sitt første soloalbum, leverer Rhett Miller et av sine flotteste musikalske høydepunkt så langt. Noe som er sterkt med tanke på at han også er frontfigur i suverene Old 97’s. «The Messanger» består av 12 låter som som alle beveger i et landskap der rock og country svinger seg opp og ned av hesten. Kall det gjerne alt-country. Om du tenker at dette kan minne om artister som Ryan Adams, The Jayhawks og Whiskeytown, tenker du helt rett. Om det kunne vært et sabla bra Old 97’s-album? Absolutt! Låter som «Weels», «I Used To Write in Notebooks og «l Can’t Change» er muligens et lite eselhode foran resten av bønsjen. (Espen A. Amundsen)
Simon Love: «Sincerely, Love X» (album)
«Sincerely, S.Love X» er tittelen på andre soloalbum fra waliseren Simon Love, «kjent» fra bandet The Loves. En herlig samling powerpop med deilig halvskeive melodier og en stor dose besk humor i tekstene. «God Bless the Dick Who Let You Go» fører an en finfin samling dels ganske orkestrerte spor som musikalsk plasserer seg et sted mellom The Beatles, Cornershop, Peter Perrett og Robin Hitchcock. Og som bonus, en av årets fineste hyllestlåter, kledd i en klassisk «girl group»-akkordsekvens: «Joey Ramone». (Morten Solli)
Avantgardet: «Alle känner apan» (album)
Han har litt tid å ta igjen, Rasmus Arvidsson. Etter noen harde år i Øst-London der han kanskje fulgte i Pete Dohertys (The Libertines) fotspor så har Arvidsson og gjengen hans gitt ut to album og flere gode singler. Nå er tredjeplata «Alla känner apan» her. Her har Arvidsson og makker Patrik Åberg nok en gang hatt hjelp av produsent Jocke Åhlund (Les Big Byrd og Caesar’s Palace). Tekstmessig handler også denne plata (som de to første) til stor del om levd liv og tøffe erfaringer, men en nykter Arvidsson låter mer positiv. Ja, «rennesteinspoesien» går fullt rundt med en låt som heter «Rännstenen»! Lydmessig er det et «lettere» album, der bandets poputtrykk tas enda et skritt lenger, hør bare på hitpotensialet i for eksempel «Ut i natten», «Alltid bakom er» eller tittelsporet «Alla känner apan». Det er skakt og skranglete, men samtidig breddfullt av catchy melodier og allsangrefrenger. Arvidsson har sagt at Håkan Hellström er en av hans helter, men der Håkan forteller historier om andre, så forteller Rasmus historier om seg selv. (Espen D.H. Olsen)
Neneh Cherry: «Broken Politics» (album)
Neneh Cherry er ikke av de artistene som har mest kommunikasjonsbehov, så denne plata har vært etterlengtet. Hun har samarbeidet med Four Tet gjennom hele produksjonen. Det gir en helhetlig, original og jordet følelse av moderne soul fargesatt gjennom et spekter av elektronika.Utgangspunktet for samarbeidet er at Cherry har oversendt grunninnspillingene med vokal og piano til Kieran Hebden, som har fått frie hender til å utvikle materialet videre. Det gjør han mesterlig. Dette er flotte låter, som Neneh Cherry synger både sløyt og groovy på et ærlig og sjelfullt vis. Låter som «Kong», «Faster Than the Truth» «Black Monday og «Slow Release» er av høy kvalitet. (Eivind Sigurd Johansen)
Cupid’s Carnival: «Clapham Junction» (minialbum)
Joda, det er selvfølgelig den massive nyutgivelsen av det hvite albumet som er det helt store for Fab Four-fansen denne høsten. Men altså, årets «Beatles»-låt, det må være Cupid’s Carnivals «She Don’t Care» fra minialbumet Clapham Junction. Låta høres ut som et outtake fra «Hard Day’s Night»-opptakene, altså totalt i 1964-ånd. Og som om ikke det var nok, er også resten av plata utsøkt beatlespastisj, men høres mer 1967/68 ut. Fornøyelig! (MS)
Yodude/Heybro: «Yodude/Heybro (album)
Det innledes med støyete shoegaze-gitarer i «Støy» og ender med en langsomt oppbygd og storslått indie-ballade på nesten åtte minutter i «Gamle måke». Denne debutplata er et stykke solid indie-rock på norsk. Her får vi skakk rock, utflytende støy-pop, såre ballader og en låt som enkelt og greit heter «Rockesang». Det er ikke bredbent rock dette altså, heller til dels intrikat arrangerte rockelåter som når du tror du har fått taket dem, gjerne overrasker med en litt jazzete gitarsolo eller kryptiske tekster. Gode plater har som regel den kvaliteten at favorittlåtene endrer seg over tid. Akkurat nå er mine favoritter «Demningen» og «By uten katedral». Kan vi ikke like godt kalle Yodude/Heybro for et norsk Broken Social Scene? (EDHO)
Claypool Lennon Delirium: «Blood and Rockets – Movements ll» (singel)
Sean Lennon og Les Claypool får det til å slå gnister i denne låta om den banebrytende amerikanske vitenskapsmannen, Jack Parsons. Parsons utviklet løsningen for rakettbrennstoff samtidig med en dragning mot det okkulte. Ikke uventet dør han i en eksplosjon i hjemmet. Første del er energisk pop i sekstitallets ånd, og ikke ulikt noe Lennon senior kunne vært involvert i. Her høres boblende synther over et drivende komp med Claypools bass sterkt nærværende. Den andre delen er bygd over et flott arpeggio-parti med elegante vokalharmonier som tangerer psykedelia med progressiv rock. Gitarsoloen har et slektskap til den bærende ideen i Janis Joplin og Big Brothers versjon av «Summertime». Etter seks og et halvt minutt trykker jeg stadig repeat. (ESJ)
Beezewax: «Closer» (singel)
Dette er nok en ny singel fra Beezewax i oppbyggingen mot deres neste album. «Closer» er virkelig klassisk Beezewax, en låt som står fjellstøtt i powerpopens «mid-tempo»-uttrykk, løftet en anelse med litt keyboard-krydder og en fin duett der Kenneth Ishak synger med Sophia Pettit (Night Flowers). Og, ja, vi får noen fine fuzzete gitarer inni der også. Ikke nok med det, Jon Auer fra The Posies gjester også. Gode tider, med andre ord! (EDHO)
Jorunn Westeraas: «When You Wake Up» (singel)
Dette er en pianobasert ballade med et svakt, men klart gjenskinn fra en film eller musikal tradisjon.Dette uttrykket synes jeg Jorunn Westeraas lykkes godt med, der låta gradvis trer fram etter at sløret trekkes til side av de første lyse pianotonene.Jeg liker særlig godt sang-harmoniene, og ikke minst Westeraas klare og tydelige stemme. Et par steder føler jeg riktignok at arrangementet er i ferd med å tippe over, og at vi begynner å nærme oss Disneyland. Men melodien er sterk, og det er noe ektefølt, respektfullt og rørende med denne låta som bærer den trygt fram. (ESJ)
Doug Paisley: «Starter Home» (album)
Om man gir «Starter Home» litt tid, titter det etterhvert fram låter som er både melodiøse og svært avhengighetsskapende. Låter som stort sett rusler rundt i et landskap der soul, folk og americana forenes. Tekstene, der hverdagsrealisme og framtidsdrømmer beskrives på en nøktern og troverdig måte, er tidvis svært gode. Det effektive og spartanske lydbildet domineres av Paisleys varme og behagelige stemme. En stemme som i hovedsak kles inn av akustiske gitarer, bass, trommer og noen tangenter eller strykere her og der. Når Jennifer Castle dukker opp og synger på de tre siste låtene, er det umulig ikke å bli revet med. (EAA)
