Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.
CC Cowboys: «Perfekt normal» (album)
Det kan virke som om CC Cowboys har fylt enda flere tigre på tanken etter at de meldte overgang til plateselskapet Drabant og platedirektør Terje «Funky» Pedersen. «Perfekt normal» er fylt med så mange sterke låter og pakket inn i en så lekker produksjon, at lykkerusen triller gjennom kroppen min. Jeg fornemmer ny vind i seilene og nye horisonter der tekster med krutt blandes med ydmyke og livskloke betraktninger. CC Cowboys anno 2018 låter tidvis så perfekt at det nesten blir normalt. Noe låter som «Uten filter», «Vite alt», «Barndommen kommer nærmere» og «Tett inntil» er med på å bekrefte. At jeg hører fragmenter av Ulf Lundell og Stones i enkelte kriker og kroker, er et stort pluss (Espen A. Amundsen)
The Voidz: «Virtue» (album)
The Voidz er Julian Casablancas lekegrind etter The Strokes. Andreplata “Virtue” viser tydelig at mannen ikke har noe ønske om å gjenoppleve stjernestatusen fra perioden som rockens redningsmann rundt 2001-2002. “Virtue” er en tur på roterommet som heller minner om folk som Ariel Pink – superstjerne i et parallelt univers der obskuriteter fra 70-tallets FM-rock durer under hodeputa. Savner du “nettopp stått opp”-stemmen, er den her, men i en mer fargerik sammenheng enn bandet vi alle husker. Tidvis er det ganske morsomt! 58 minutter er i meste laget, men det låter friskt, passe rart og veldig variert! (Morten Solli)
Father John Misty: «God’s Favorite Customer» (album)
Sammenlignet med fjorårets «Pure Comedy», er «God’s Favorite Customer» et steg tilbake i riktig retning. Førstnevnte ble tidvis så full av ord og tankegods at det nesten tippa over. Tidvis usedvanlig sterk, tidvis for krevende. Som Guds favorittkunde har Father John Misty, foruten å senke skuldrene ned i et behagelig og raffinert lydbilde, lagt mer vekt på melodier og musikalsk nøkternhet. Brorparten av låtene kombinerer tekst og melodi på en briljant og svært tiltalende måte. Det låter som vanlig veldig vestkyst, denne gangen med spor av artister som Harry Nilsson, The Beatles/John Lennon og John Grants «The Queen Of Denmark». Når musikkåret skal oppsummeres er denne garantert med. (EAA)
Hockney: «Twenty-Two» (singel)
Det yrer i Oslos popunderverden! «Twenty-Two» er en vitamininnsprøyting av en singel med praktfull kammerpop marinert i den sofistikerte 60-tallspopen og dens «moderne» arvtakere. Drevet av en glassklar basslinje, seiler denne popperlen avgårde på små bølger av piano, strykere, lette gitarer og smektende perkusjon. Toppet med et pop-intellingent arrangement med fin gutt/jente-vokal, har vi som drømmer (forgjeves?) etter nye album fra band som The High Llamas (sjefen der, Sean O’Hagan har bidratt med strykerarrangementet) eller The Pearlfishers, noe gjevt å lytte mens vi venter. (Espen D.H. Olsen)
Wooden Shjips : «V» (album)
Dette er den amerikanske kvartettens femte album, hvor «V» også står for håp og optimisme. Gruppas intensjon har vært å lage en skive med fredfull energi for en verden preget av uro og forvirring. Dette er stemnngsmusikk for late sommerdager, med enkle riffbaserte låter som har hentet inspirasjon fra både psykedelisk rock og Hawkwinds spacerock. Vokalen ligger lavt i lydbildet med litt klang. De små variasjonene i sologitarspillet og samspillet med tangentene er av minimalistisk karakter, men også svalt fascinerende over er behagelig og groovy svingende komp.«Red line» har et deilig og frigjørende riff, mens den likefremme synthlinjen på «Already Gone» er som en frossen drue i sommervarmen. (Eivind Sigurd Johansen)
Tracyanne & Danny: «Traceyanne & Danny» (album)
Endelig er hun tilbake, frontfiguren i Camera Obscura, Tracyanne Campbell – denne gangen i tospann med Danny Coughlan, med fortid i Crybaby. Med Edwyn Collins og Dexys Sean Read i produsentstolen(e), beveger låtene seg elegant rundt i et lydbilde fylt med strykere, blåsere, tempererte gitarer og en og annen steelgitar. Resultatet er himmelsk popmusikk med røtter i 50-og 60-tallet. Når Tracyannea nydelige stemme flyter sammen med Dannys (Morrissey møter Hawley), slår det gnister. Platas høydepunkt inntreffer når Collins stemme glir inn på platas beste spor, «Alabama». (EAA)
