Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Paul Weller: «True Meanings» (album)

På sitt 26. album vandrer 60 år gamle Paul Weller inn i skogen og opp i trærne ikledd en stilig Fred Perry-piquet. Omgitt av lettbente gitarer og et lite orkester, maner han fram minner fra fortiden samtidig som han lar tankene spinne rundt eksistensielle problemstillinger. «True Meanings» er et usedvanlig vakkert, stilfullt og neddempet album. Wellers varme stemme eier lydbildet, og de lekre arrangementene sender tankene til artister som The Beatles, Nick Drake, Scott Walker og Richard Hawley. Låtene drives framover av melodier som tiltar i styrke for hver gjennomlytting, samtidig som det rett som det er dukker opp små musikalske delikatesser i lydbildet. Well done, mate! (Espen A. Amundsen)

Spiritualized: «And Nothing Hurt» (album)

Jason Pierce har laget nok et album i sin egen sjanger: Spiritualized. Ja, det er et comeback etter noen års stillhet, men etter ti sekunder av åpningslåta «A Perfect Miracle» er signaturlyden der: Jasons skjøre stemme, en lett akustisk gitar og så får vi bjeller, strykere, store trommer og svaiende el-gitarer. Det er en slags formel dette, men på denne platen fungerer det igjen, i låt etter låt. Det høres ut som Spiritualizeds sterkeste plate siden «Let It Come Down» og da må man kunne si at Jason har fått det til i det han sier skal være hans siste innspilling. Det er bare å lene seg tilbake og la seg flyte med. Om det er i gresset, på sofaen eller i verdensrommet. (Espen D.H.Olsen)

Wilko Johnson : «Blow Your Mind» (album)

Etter flere år med alvorlig sykdom har Wilco igjen slengt gitaren over skuldrene, booket studiotid og spilt inn et bemerkelsesverdig oppegående album. For dette er Wilko Johnson på sitt beste, og akkurat slik vi liker å høre ham. Med den samme fandenivoldskheten og den særegne spillestilen han introduserte i Dr. Feelgood. På denne plata har han også med seg Norman Watt-Roy, som han har spilt med helt tilbake til tida i The Blockheads. Watt-Roy har en funky og spretten tilnærming til bassen, som fungerer særlig godt med Johnsons choppy og energiske gitarlicks. Noen av låtene med keyboards gir en underlig fornemmelse av The Doors. Ellers er dette tøffere enn toget britisk R’n’B. (Eivind Sigurd Johansen)

Steve Forbert: «The Magic Tree» (album)

«The Magic Tree» består i hovedsak av nye innspillinger av demoer Forbert har jobbet med gjennom årene. Med god hjelp av produsent Karl Defler (Tom Waits og No Doubt), har Forbert tryllet fram et album som på sitt beste kan konkurrere med de klassiske skivene hans fra slutten av 70-tallet. Skiver som nesten gjorde meg gal av glede da jeg oppdaget dem. De nye låtene, som fremdeles beveger seg fram og tilbake mellom country, folk og rock, er foruten å være både melodiøse og interessante tekstmessig, fylt med så mye energi og musikalsk oppdrift at jeg nesten besvimer av lykke. Om du begynner med tittellåta, «Looking At The River In The Rain» og «I Ain’t Got Time» er mye gjort. (EAA)

Night Shop: «In The Break» (album)

Bak bandnavnet Night Shop står Justin Sullivan, som blant annet har vært trommeslager for en indiefolk-størrelse som Kevin Morby. Her har han gått ut på egen hånd som låtskriver, visstnok med låter som har utviklet seg over flere år på veien med Morby og andre band. Det er bunnsolid singer-songwriter dette, men mer indie-pop enn folk. Samtidig er det noen tidløse kvaliteter her, med nikk bakover i musikkhistorien, Sullivan snekrer fint arrangerte låter, med til dels spretten bass, fint porsjonerte gitarer og selvsagt fint driv i trommesettet. Den insisterende og gitarsvaiende «The One I Love», balladen «In the Break», den catchy rockeren «Where Does Everyone Go?» og kjærlighetslåta «My Love» er foreløpige favoritter. (EDHO)

Judy Dyble: «Earth is Sleeping» (album)

Tidsspøkelset fra slutten av sekstitallet har skjult seg i disse rillene. Det er heller ikke helt uventet fra den opprinnelige vokalisten i Fairport Convention. Dyble var også med i forløperen til King Crimson. Sangene hennes ligger et sted mellom lavmælt prog-rock og folk. Uttrykket hennes er først og fremst avstemt og dempet. Noen steder assosierer jeg låtene til Renaissance. Den nye plata har ikke den samme umiddelbarheten som «Talking with Strangers». Men hun synger med større sikkerhet. Gjennom flere lyttinger åpner musikken seg fint opp, og sangene framstår tydeligere og med sikker melodiøsitet. Dybles låter har en sterk tilknytting til jorda, lik epler som om sensommeren strekker seg oppover, samtidig som grenenes vekt trekker dem nedover. (ESJ)

The Goon Sax: «We’re Not Talking» (album)

På sitt andre album fortsetter gjengen fra Brisbane å overbevise stort. Med ungdommelig pågangsmot pusher de ut nydelige og skranglete poplåter som henter inspirasjon fra artister som Talking Heads, Jonathan Richman og The Go-Betweens. Det låter friskt og energisk, og selvom de fleste av låtene dyrker det melodiøse, lukter det garasje av opptil flere av dem. At tre vokalister slipper til, tilfører plata både variasjon og framdrift. Om det er mulig å høre at vokalist og låtskriver Louis Forster er sønnen til Robert Forster, er svaret «ja». Når det er sagt; The Goon Sax har funnet fram til en musikalsk formel som tilfører bandet både originalitet og særpreg. (EAA)

Thom Yorke : «Suspirium» (singel)

Dette er en vals, synger Yorke. En vals der de dansende svever i luften over en avgrunn, inn og ut av mørket.  «Is the darkness ours to take?» Pianotonene beveger seg syklisk, men også uventet, i en minimalistisk setting som kan minne om Terry Riley. Etter hvert får pianoet og Yorkes lyse stemme følge av en tverrfløyte, i det de dansende nærmest løses opp i det underliggende mørket. Thom Yorkes siste single hører hjemme i filmmusikken han har skrevet til en re-make av en italiensk grøsser fra midten av syttitallet, uten at jeg kan si så mye mer om det. Men Thom Yorke går sine egne veier, og denne låta fascinerer. «All is well, as long as we keep on spinning». (ESJ)

Knut Roppestad and The Rambling Rodgers : «La sminken være på» (singel)

Knut Roppestad har på den nye singelen beina solid plassert i en tradisjon av nyere sørstatsrock og får meg til å tenke på Drive-By Truckers. Gitarspillet er heftig og låta sitter godt i øret.  «La sminken være på» er heller ikke så langt unna noe Hellbillies kunne gjort. Men Roppestad og band har et mer rufsete syn på sakene. De er sånn sett nærmere den amerikanske barband-tradisjonen enn Hallingdølene. Teksten spyttes lynraskt ut, uten at jeg helt klarer å få med meg innholdet. Men dette er riktig så fengende og velskrevet klassisk rock, med bankende riff og hjerte. (ESJ)