Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.
The Proclaimers: «Angry Cyclist» (album)
Et herlig album, dette, og definitivt blant bandets beste. På sitt ellevte album byr tvillingbrødrene Reid fra Edinburgh på en herlig miks av tekster, som snakker til både hjerte og hjerne, og så store doser meloditeft at man ikke frivillig forlater bordet. Produksjonen er myk, varm og svært tiltalende. «Streets Of Edinburgh» er svimlende vakker, «Then It Comes To Me» er full av eksistensielle vibber, mens «You Make Me Happy» skrur på alle lysene samtidig. «Angry Cyclist» får deg til å danse, le, reflektere over livets mysterier og felle minst 10 tårer i løpet av en drøy halvtime. (Espen A. Amundsen)
Leon Bridges: «Beyond»(singel)
Her gir jeg full karakter i stil. For dette er en særlig lekker produksjon, hvor alt er like gjennomtenkt som Leon Bridges valg av sokker. Det er også oppfriskende å høre en så god komposisjon innen moderne soul eller RnB. Du får attpåtil låta i tre varianter. Den åpenbare retrostemninga har jeg ingenting i mot. Det var en stund jeg hadde lyst til å gi full score og rope forsiktig «halleluja». Men det er noe i formidlinga som svikter litt. Jeg føler at låta avslører vokaltekniske utfordringer, selv med den tilsynelatende innstendige innlevelsen. En ny Al Green er han derfor ikke. Men kanskje han etterhvert kan bli en god nummer to eller tre… (Eivind Sigurd Johansen)
The Coral: «Move Through The Dawn» (album)
At The Coral, som for det meste har oppholdt seg i et psykedelisk landskap med røttene i 60-tallet, på sitt nye album rett som det er høres ut som Electric Light Orchestra, var ikke akkurat ventet. Men du verden som det funker! Den romslige produksjonen gir låtene god plass til både å leke seg og å være tett på lytteren. De tre åpningslåtene er ren dynamitt og fremragende eksempler på hvordan man fusjonerer 60-og 70-tallet på en smart og svært iørefallende måte. Balladene «Eyes On The Moon» og «After The Fair» maler fine strøk på The Corals mest pop’ete album så langt i karrieren. (EAA)
Asbjørn Ribe: «Forsiktig» / «Siste gangen» (singel)
To nye sanger fra den glimrende låtskriveren som tidvis kan minne litt om Randy Newman. Ribe er en mester i tristesse som borer så dypt i vanskelige forhold, at det gjør mest vondt denne gangen. For det er noe alvorstungt over Ribes siste. Det enkle lydbildet bærer sangene godt. «Siste gangen» har mest framdrift, og med litt stryk som bryter gjennom helt til slutt. Man kan si mye om Asbjørn Ribe, for gode låter skriver han hele tida. (ESJ)
Sonny Smith: «Rod For Your Love» (album)
Ut fra intet, entret Sonny Smith mine ører en vakker sommerdag. Noe som resulterte i at hans nye album, «Rod For Your Love», har fått mye spilletid de siste månedene (det ble sluppet i mars). Skiva, som er sydd sammen av superprodusent Dan Auerbach, gløder av musikalsk overskudd og melodiøsitet, og befinner i krysset der pop møter litt skranglete rock. Låtene er ekstremt sjarmerende og får meg til å tenke på artister som Jonathan Richman, Marshall Crenshaw og The Kinks. Favorittene akkurat nå er «Pictures Of You», «Adventures», «Burning Up» (med Angel Olsen) og «More Bad Times», men hele pakka funker. (EAA)
Richard Thompson: «Bones of Gilead» / «The Storm Won’t Come» (singel)
To nye låter fra RT i trioformatet han har holdt seg til, etter Mitchell Frooms utskeielser i mikserommet, som jeg tidvis likte godt. Her nærmer han seg rockabilly i mest tilknappet skjorte. Det er tett og svingende, med Thompsonske «twists and turns» som seg hør og bør, i sanger om apokalypse eller renselse av bibelske dimensjoner. «I’ll stand in the storm and scream my name». Begge låtene byr på gnistrende gitarsoloer, som de berg-og dalbaneturene bare han kan invitere til. Jeg liker «Bones of Gilead» best, selv om den ikke er blant klassikerne, i den allerede fulle reiseveska hans. (ESJ)
