Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Bedouine: «Bird Songs of a Killjoy» (album)

Den LA-baserte sangerinnen Azniv Korkejian og hennes Bedouine overbeviser stort på sitt andre album, «Birds Songs of a Killjoy. Et særdeles vakkert og lunt album der akustiske instrumenter og stryke-og blåsearrangementer dominerer lydbildet. Låtene rusler avgårde i et tempo der tankene går til både Joni Mitchell, James Taylor og Nick Drake. Men plata er også, mye takket være de nydelige arrangementene, fylt med store doser 60-talls vibber, noe som igjen får meg til å tenke på de første Scott Walker-skivene. Korkejian har laget et album der de betagende og iørefallende melodiene sakte men sikkert fester grepet. De fire første låtene og «Echo Park» er helt fenomenale, men det finnes knapt et dårlig spor på plata. (Espen A. Amundsen)

Ian Noe: «Between the Country» (album)

Kvalitetsamericana kan man aldri få nok av. Ian Noe er et ubeskrevet blad for oss, men på denne debutplata overbeviser han stort. Dette er americana og country-rock av den relativt tradisjonelle sorten. Det handler om det harde livet i dagens USA, i periferien av periferien, om enkeltskjebner og småsamfunns forfall. Noe skriver nydelige tekster om dette livet, gjerne ispedd et håp om framtida også. Det minner ikke så rent lite om veteraner som Townes Van Zandt, Bob Dylan John Prine, samt yngre artister som Jason Isbell og de roligere låtene til Drive-By Truckers. Låter som «Irene (Ravin’ Bomb)», «Letter to Madeline», «Dead on the River (Rolling Down)» og «If Today Doesn’t Do Me IN» anbefales som startere! (Espen D.H.Olsen)

Faye Webster: «Atalanta Millionaires Club» (album)

På sitt andre album slår den 21 år gamle amerikaneren Faye Websters musikk ut i full blomst. «Atalanta Millionaires Club» er et sofistikert og behagelig album der country, soul og jazz blandes på fortreffelig vis. Websters varme og litt sløye stemme svever rundt i et delikat lydbilde der det gis plass til både steelgitarer,  piano/keyboard, vispene trommer, småsjenerte blåsere, lettbente strykere og svale gitarer. Noe som tilfører musikken en uanstrengt og tidvis tilbakelente stemning. Låtene vokser for hver gjennomlytting og musikken som smyger ut av rillene kan sammenlignes med artister som Lambchop, Chris Isaak, Steely Dan og Prince. (EAA)

I.B. Sundström: «1592» (album)

Frontfiguren i herlige Pascal synger på «1592» om kjærlighetens forunderlige verden med så mye pathos og innlevelse at tiden nesten stopper opp. Tittellåta, «Ännu en sommar», «Håll min hand», «Vit natt», «Lova mig» og «At veta sin tid» er rett og slett uimotståelige. Sundströms skjøre stemme, den tidvis mystiske stemningen og måten svensk visetradisjon blandes med både soul og Beach Boys-harmonier tilfører musikken både egenart og troverdighet. «1592» er et album som etter noen gjennomlyttinger rusler opp på pallen uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Liker du Olle Ljungström, Håkan Hellström og Stefan Sundström er dette definitivt en plate å dukke ned i. (EAA)

The Switch: «What If» (singel)

Oslos, om ikke landets (!?), beste gitarpop-trupp gir oss med «What If» en ny smakebit fra «Birds Of Paradise» som slippes 27. september. «What If» er nok en intrikat pop-perle med krystallklart lydbilde, rullende rytmer, lett elektronisk slør, og en gitarlyd som Mac DeMarco ville gitt litt for! Signaturkoringen er der (jadda!), og dette er første gang gitarist Filip Roshauw leder an i vokalsporet. Det switches og det switches meget bra! (EDHO)

Label: «Help Me, Athena» (singel)

Sommersingel-serien til poprock-sjefene Label fortsetter med «Help Me, Athena». Dette er nok en nydelig og energisk gitarpop-bombe, med Labels etter hvert velkjente driv, crunchy gitarlyd og engasjerte vokal. Label-gutta er åpenbart veldig glade i både sommer og reise: teksten handler om sommerferie i Hellas, med obligatoriske sights og den obligatoriske ferieflørten. Bør inn på alle sommerferiespillelister sporenstreks! (EDHO)

The Artisanals: «Violet Light» (singel)

The Artisanals er et av de der hardtarbeidende amerikanske bandene som gir ut platene sine selv og er på en tilsynelatende evigvarende turne. Fjorårets selvtitulerte plate var en oppvisning i hearland-rock og følelsesladd americana. «Violet Light» er en ny singel, fortsatt står sola der og bevrer i horisonten, mens man ser for seg The Artisanals i en stor amerikansk bil på vei over prærien. Det er catchy gitarmusikk, med store trommer og en vokal som minner om både Bono og Bruce Springsteen, kanskje. Men, mest av alt er dette noe som står på egne bein, nok en gang! (EDHO)

The Futurebirds: «My Broken Arm» (singel)

The Futurebirds er enda et hardtarbeidende amerikansk band. Etter å ha lett etter plateselskap i ett år, har de nå bestemt seg for å fikse alt selv og her kommer første singel fra deres neste plate. «My Broken Arm» er kosmisk americana med lette indierock-tendenser. Det ruller og går, med en drivende bassgang, country-rock-trommer og Thomas Johnsons raspete vokal der han synger om det lite lønnsomme livet som uavhengig artist i strømmetidsalderen. Alt de har gitt ut før anbefales også, men sjekk spesielt ut albumet «Hotel Parties». (EDHO)