Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak. Sjekk ut spillelista nederst i saken!
Babehoven: «Light Moving Time» (album, 2022)
Babehoven er navnet på en litt aparte duo fra Hudson, New York. Bandet frontes av singer–songwriter Maya Bon som med samarbeidspartner Ryan Albert. Det vil si Maya Bon er opprinnelig fra Portland, Oregon og er kjent for sine uttrykksfulle og ærlige tekster. Bandet leverer soft indierock av den sorten som er innspilt i hjemmestudio, men holder likevel oppe interessen hos lytteren gjennom sinnrike arrangement og sitt markante selvpreg.
Best er de på widescreen-folkrock-låten «I’m On Your Team». Noen av låtene blir litt for stillestående og monotone i midttempo, men «Pockets» er en sterk låt med smakfull gitar som minner litt om Radiohead. De to siste låtene «June Phoenix» og «Often» er blant de mer fokuserte og runder av plata på fint vis.
«Light Moving Time» er kanskje først og fremst ei plate for hardcore fans av alternativscenen, men det finnes perler her som alle kan oppdage og bli glad i, og plata blir bedre og bedre for hver gjennomlytting. (Jon Erik Eriksen)
Drugdealer: «Hiding In Plain Sight» (album, 2022)
På sitt forrige album, «Raw Feeling», lagde Drugdealer aka Michael Collins, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med begge beina planta i 60-0g 70-tallet, og artister som James Taylor, tidlig Chicago og Boz Scaggs for å nevne noen. Resultatet var en en deilig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock.
På «Hiding In Plain Sight» fortsetter Collins i det samme sporet, denne gangen med hjelp av blant andre Tim Presley og Kate Bollinger. Og vips, så har Collins og hans medhjelpere laget to aldeles nydelige album på rappen. På åpningslåta, «Madison», der steelgitaren får fritt spillerom, går tankene til Elvis Costello-klassikeren «Alison». En praktfull låt som etterfølges av minst like herlige, «Baby», en softpop-låt omringet av et lite hav med blåsere.
«Picture Of You», «Someone To Love» og «Hard Dreaming Man» er tre andre gullkorn fra et album som der stort sett alt stemmer. En sofistikert og svært melodiøst album der store doser softpop, funk og soul får leke seg i et lydbilde der blåsere og lett tilbakelente gitarer i stor grad får utfolde seg. (Espen A. Amundsen)
Yeah Yeah Yeahs: «Cool It Down» (album, 2022)
Dette etterlengtede comebacket fra Karen O og co kom ut tidligere i høst. «Cool It Down» er bandets femte studioalbum, men altså det første siden «Mosquito» (2013). Undertegnede fikk ikke helt grep på skiva da den kom ut, mye på grunn av den til tider gigantomane elektronikaproduksjonen, selv om både «Spitting Off The Edge of the World» og «Burning» var gode singler. Bandet har helt klart gått all in for at comebacket skulle låte innovativt, kreativt, og inneha plenty med attityde. Den mektige «Spitting…» er åpningslåten som inneholder alt. «Lovebomb» kryper inn på deg i det Karen innsmigrende synger: / Come close / closer now/.
«Wolf» og «Fleeze» er litt for heftig synth-komp etter min smak, men deretter får vi «Burning» midt i fleisen:En slags Motown-dancefloor med full distortion-gitar, og det funker som bare: Alle mann ut på dansegulvet!!! Nei vent, der kom pianobrekket… lat som ingenting… alle mann ut på dansegulvet!!! «Different Today» er en melodiøs godbit mot slutten av skiva.
Yeah Yeah Yeahs ER Karen O. Den autoritære stemmen hennes bærer låtene på elektropopens vinger, som den også gjorde det tilbake i 2009 på det fenomenale albumet «It’s Blitz». Det spørs om ikke mye av fanbasen falt av i den lange ventetiden siden forrige album, men når Yeah Yeah Yeahs er på sitt beste snakker vi verdensherredømme. (JEE)
Paul Heaton + Jacqui Abbott: «N.K-Pop» (album, 2022)
Paul Heaton, kjent fra hitmaskiner som The Housemartins og The Beautiful South, har siden 2014, sammen med tidligere The Beatiful South-vokalist Jacqui Abbott, gitt ut noe usedvanlig sterke popalbum. Som for eksempel Popklikk-favoritten «Crooked Calypso» fra 2017.
På «N.K-Pop» mikses nok en pop, soul og gospel med noen svært underholdene og tidvis bittersøte tekster. Selv om det er Heaton som lager alle låtene, er Abbotts utsøkte vokal en helt avgjørende ingrediens i et lydbilde der tangenter, strykere/blåsere og lekne gitarriff på elegant vis kler opp Heatons og Abbotts stemmer. To stemmer som er som skapt for hverandre.
Heatons og Abbotts musikk er så til de grader erkebritisk at band som The Proclaimers, Squeeze og Heatons første band, The Housemartins, umiddelbart popper opp som referanser.
Låtene på «N.K-Pop» er i all hovedsak svært umiddelbare og lette å like. Om du ikke lar deg sjarmere av melodiøse energibomber som «The Good Times», «To Much For One (Not Enough For Two)», «I Drove Her Away With Me Tears», «When The World Actually Listen», «New Fella», operere du garantert med jugekors. Når vi tar med i ligninga at et av platas sterkeste spor, stillfarne og nydelige «Still», har en tekst det er umulig ikke å bli berørt av, ligger det i kortene at der bare er å sette i gang å lytte umiddelbart. (EAA)
Dry Cleaning: «Stumpwork» (album, 2022)
Post-pønk-bandet Dry Cleaning fra South London, består av Florence Shaw på vokal, Tom Dowse på gitar, Lewis Maynard på bass og Nick Buxton på trommer. Her serveres det new wave med snakkevokal og brutalt ærlige tekster.
Et helt album uten melodilinje der altså, kan det være noe bra? Ja, når grunnmuren er så gjennomført musikalsk og riffene er hentet fra øverste hylle i post-pønkens historie. Snakkesynging har jo vært gjennomført med ganske stort hell både på de britiske øyer og i junaiten. Fra førstnevnte lokalitet har vi for eksempel den glimrende fjorårsskiva av Arab Strap.
Debutskiva, «New Long Leg» kom ut i 2021, og nå er de allerede på plass med oppfølgeren. Albumet åpner med den gode, synth-dominerte «Anna Calls From The Arctic» (har neppe noe med den norske artisten ved nesten samme navn å gjøre). Plata frontes av opptempo–låten «Gary Ashby». Strålende låt og übercool snakkesynging av Shaw. «Driver’s Story», «Hot Penny Day» og tittellåten «Stumpwork», og så videre, er alle like kontante og tøffe. Sjekk den ut, særlig tøffere blir det faktisk ikke i år. (JEE)
