Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.
Foruten de nye platene til Christian Kjellvander, Beirut, Katie Von Schleicher og Red, Pinks and Purples, som vi allerede har anmeldt, har vi plukket ut og skrevet om disse tre ferske musikalske godbitene:
Jaime Wyatt – «Good Times» (album, 2023)
Snakk om å treffe med albumtittelen! For på sitt tredje album, «Good Times», har Wyatt laget et enestående godt album som tikket av på alle boksene om man digger en god, gammeldags blanding av soul, funk og country. «Good Times» er en plata der de musikalske vibbene henter inspirasjonen fra statene sør i Amerika, Memphis og Muscle Shoals.
Lydbildet fylles rundhåndet med deilige el-gitarer, orgel, blåsere og steelgitarer. Et krystallklart og detaljrikt lydbilde produsent Adrian Quesada skal ha mye av æren for. At Wyatts kraftfulle vokal er plassert helt foran i lydbildet tilfører plata både energi og trøkk.
Fantastiske «Back To The Country» svinger herfra til evigheten, og får meg til å tenke på gamle klassiske band som Allman Brothers Band og Lynyrd Skynard, mens like fantastiske «Feel Good» og «Love Is A Place» er soulmusikk på sitt aller beste.
På den intense balladen «Where The Damned Only Go», der Wyatt synger med hele seg, fylles rommet med nydelige strykere og et ensomt piano, før en lett skurrete el-gitar avslutter låta på perfekt vis.
Og sånn kunne jeg fortsatt, for «Good Times» er et album fylt med så mange sterke låter at Popklikk med stor sannsynlighet kommer tilbake med en mer utfyllende anmeldelse om ikke alt for lenge. (Espen A. Amundsen)
Pure Bathing Culture – «Chalice» (album, 2023)
Det amerikanske indiepopbandet Pure Bathing Culture (PBC) er ute med sitt femte studioalbum, med det kanskje litt tamme navnet «Chalice».
Albumet er på ingen måte like tamt, langt ifra, men det kunne også vært litt dristigere, litt mer eksperimentelt og søkende. Men altså, duoen fra Portland, Oregon, med Sarah Versprille i spissen, er en slags popens arvtakere etter Kate Bush. Stemmen til Versprille er også såpass tett på Bush’ at det til tider ikke går an å høre forskjell. Duoens andre, og ikke nødvendigvis verre, halvdel består av Daniel Hindman, Han står for gitarer, bass og keyboards, og jeg mistenker at han også er hjernen bak låtene og arrangementene.
PBC har turnert med navn som Death Cab For Cutie og The Shins uten at det er så mye mer å si enn akkurat dét.
Tidligere har PBC blitt sammenliknet med Fleetwood Mac, mens de på «Chalice» minner litt om det skotske bandet Texas på 80’s retrotrip. Legg også merke til at alle låtene starter med «The». PBC er med andre ord veldig glad i bestemt form entall (og flertall).
Beste spor: «The Heron», «The Memento» og «The Chalice» (Jon Erik Eriksen)
In the Pines – «Painting By Numbers» (album, 2023)
In The Pines er et relativt ungt amerikansk rockeband, som til daglig holder til i Cincinnati, Ohio. Bandet består av Michael Shular (sang/gitar), Charlie Horn (gitar), Patrick Zopff (sang/bass), Alex Dungan (trommer) og Peter Foley (synth). De albumdebuterte i 2021
med «Slow Blink», fulgte opp med «Impossible Daze» og er nå altså ute med «Painting By Numbers», deres klart beste album så langt i karrieren.
Bandet har to vokalister. Om det er Shular eller Zopff som synger på den eksperimentelle førstelåten, «Threshold», skal være usagt, men låten skiller seg ut på skiva i positiv forstand.
Den gode «Weeping Willow» viser at In the Pines har hørt sin Beatles. Røttene til bandet er likevel plantet i erkeamerikansk rock blandet med noe som høres ut som The Church anno «Gold Afternoon Fix» (1990).
Instrumentalen «Birth Cult» fascinerer og shoegazeren «Let It Slide» er med sine ljomende gitarer riktig så flott, ja rett og slett platas beste spor. Tittellåten «Painting By Numbers» er også strålende arbeid, og avslutningsvis får vi den fine akustiske folkrockeren «Rewind». In the Pines er på vei til et bedre et sted, ingen tvil om det. (JEE)
