Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.
Purr: «Who Is Afraid Of Blue?» (album 2023)
Purr er en New York-duo som består av Jack Staffen og Eliza Barry Callahan. De opererer i segmentet alternativ poprock/shoegazer og sammen med produsent Jonathan Rado (Weyes Blood, Father John Misty, The Killers), har de begått det glimrende nye albumet «Who Is afraid Of Blue?». Purr tar virkelig noen sjumilssteg denne gangen, hvor de går fra groove-basert pop til moden emosjonell rock. «Who Is Afraid Of Blue?» handler om tvil og frykt, men det handler også om å finne frigjøring, i det som ligger i det blå.
Purr finner ikke opp kruttet med denne plata. Versene på «To Be Better», for eksempel, er så tett opptil Rachel Bobbitts «More» at jeg skvetter til, likevel, Staffen og Callahan utstråler selvtillit og det er påfallende merkbart at de elsker å lage musikk. Beste spor: Den svevende «Honey», den glimrende «Drift», den bluesete «Cave», den John Grant-aktige «Guessing», «The Natural» med steel-gitar og tittellåten.
Gå ikke glipp av denne indieperlen! (Jon Erik Eriksen)
Jenny Lewis: «Joy’All» (album, 2023)
Lewis første album på fire år er av det lettbente slaget; vi snakker elegant og forfriskende pop med country i sømmene. Låtene er relativt enkle både produksjons-og arrangementsmessig. De flyter avgårde uten for mye ståhei eller kompliserte krumspring. Innslag av for eksempel gitarsoloer og kantede synthriff er fullstendig fraværende.
Lewis store styrke som låtskriver er hennes teft for deilige melodielinjer og smarte og underholdende tekster. På «Joy’All» har hun også tillatt seg å eksperimentere en anelse, noe som har resultert i kule, men litt annerledes spor som tittellåta og «Giddy Up», der bassgitarer og synth driver låtene framover.
«Psychos», «Puppy and a Truck» og «Cherry Baby», er tre glimrende poplåter, der særlig tekstene på de to første er verdt å få med seg. «På Love Feel» leker Lewis seg med honky tonk, mens «Balcony» og «Apples And Oranges» varter opp med en fin blanding av pop og ballade.
Noen vil kanskje hevde at Lewis har vært bedre før, men så lenge hun evner å lage plater som «Joy’All», der stort sett det meste stemmer, forblir det en diskusjon jeg velger ikke å delta i. (Espen A. Amundsen)
Moreton: «The Dog Years» (EP, 2023)
Moreton betyr visstnok blåmerke på spansk, uten annen sammenheng enn at sanger og låtskriver Georgia James skriver såre og melankolske låter i grenselandet mellom pop og jazz. Oppskriften til Moreton er åpenhjertige tekster og intime gitarer. Sounden veksler mellom det filmatiske og det minimalistiske. De har blitt sammenligninget med The National, Grizzly Bear og Portishead, og selv om de kanskje ikke er helt der, kan man enes om at Moreton lager fin, klangfull kunstpop.
«The Dog Years» er produsert av Tom Iansek (Big Scary, #1Dads, Maple Glider). Trioen har en slags sjangeroverskridende appell, og de har spilt med størrelser som blant andre Lucy Dacus, Matt Corby, Stella Donnelly.
Beste spor: «Down & Out», «Glass» og tittellåten, «The Dog Years». (JEE)
U.S. Highball: «No Thievery, Just Cool» (album, 2023)
På sitt fjerde album kliner herrene i U.S. Higball, Calvin Halliday og James Hindle fra Glasgow, til med det som må kunne beskrives som perfekt janglete powerpop ikke ulikt det deres landsmenn i Teenage Fanclub har holdt på med i årevis.
At U.S. Highball forblir en bortgjemt musikalsk blomst, nærmer seg i følge Popklikk en skandale. Hva er det som skjer, liksom? Har musikkanmeldere verden rundt mistet ørene sine?
«No Thievery, Just Cool», som gjør seg ferdig på 28 minutter og 14 sekunder, består av 12 livsbejaende og lattelig melodiøse låter det er umulig ikke å like. Som for eksempel «Irresponsible Holiday» (som kan minne litt om Kinks), «Big, Stange, Beautiful Hammer», «Paris 2019» (med saksofon), «See You In Hell» og «Marjorie Says» (et kjærlighetssang til Calvins hund). (EAA)
Lightning Dust: «Nostalgia Killer» (album, 2023)
Lightning Dust er sideprosjektet til Amber Webber og Joshua Wells, begge medlemmer av Black Mountain. LD regnes som et kanadisk indierockband og har eksistert siden 2007. Wells og Webber dannet Lightning Dust med et ønske om å skape et mykere og mer melodisk uttrykk enn Black Mountains kjente hardrock.
Musikken på «Nostalgia Killer» har som tittelen antyder, bøttevis av referanser til 80-tallet, men den har også skumle, goth-lignende partier med ditto tekster skrevet av Webber, i tillegg får vi flere drivende, gode melodier. Åpningslåten, «Wrecked», byr for eksempel på et stemningsfullt gitartema og et melodiøst synthparti. «Run» har herlig retro gitar- og synthlyd. Vokalen til Webber minner mye om vår egen Ane Bruns. På «Rapids and Rivers» og på «Shadow of Verona» minner LD litt om Enya, mens «I Do» er en nydelig tidløs pianoballade. Sånn fortsetter egentlig plata hele veien, det er mange rolige og stemningsfulle låter, og det er i grunnen ganske fint. «Only You», på den annen side, røsker opp og rister liv i forsamlinga, akkurat når det trengs.
En ekte nostalgitrip det her altså. Anbefales. (JEE)
