Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Foruten de nye platene til Wilco, Stein Torleif Bjella, Teenage Fanclub, Lars Winnerbäck, The National og Pretenders, som vi allerede har anmeldt, har vi plukket ut og skrevet om disse fem musikalske godbitene:

Mitski: «The Land Is Inhospitable and So Are We» (album, 2023)

Den snart 33 år gamle japansk-amerikanske artisten Mitski (Mitski Miyawaki) er ute med sitt sjette album, hvor det forrige var noe av et gjennombrudd. Her snakker vi om en artist som ikke er så glad for all publisiteten musikken har gitt henne, men som samtidig er en artist med ganske stor gjennomslagskraft på grunn av det sterke uttrykket hennes. 

Vi snakker også om en artist med stor musikalsk integritet, en artist med et uttrykk som ikke ligner på noen andres, en slags alternativ folkrock. Hvis jeg skal nevne noen likheter må det bli med newzealandske Lorde.

Ta åpningssporet, «Bug Like an Angel» for eksempel, hvor refrenget kommer brått på, flerstemt og med stor kraft, som en veldig overraskende effekt. Stemninga er tung på «Buffalo Replaced», mens «Heaven» høres ut som, nettopp, nydelig, himmelsk orkestrert pop.

Titler som «I Don’t Like My Mind» tyder på at vi har å gjøre med en artist som har problemer, men det blir i hvert fall god musikk av det. Mitski klarer på samme måte som Damien Jurado å kanalisere de negative følelsene over i musikken,

Plata faller litt sammen i all sin kunstpop på midtpartiet, men «My Love Mine All Mine» og «Frost» er begge vakre croonere. Sistelåten «I Love Me After You» kulminerer i en støysekvens som sier alt om hva Mitski føler på. Produsent Patrik Hyland har garantert opplevd lystigere stunder i studio, men på sitt beste er Mitski direkte nyskapende. (Jon Erik Eriksen)

Bendik Brænne: «Birds Are Real» (album, 2023)

Noen ganger lurer jeg på om musikk nesten kan bli for fint, noe som selvfølgelig ikke er mulig om det er opp til mine intellektuelle evner å fatte en beslutning. Men, det som er helt sikkert, er at Bendik Brænne bare forsetter å lage så melodiøs og iørefallende musikk at jeg nesten må klype meg i armen. 

På «Birds Are Real» har Brænna fått særdeles god hjelp av Preben Sælid Andersens, kjent fra blant annet  Death By Unga Bunga og Hajk. Musikken, som ble spilt inn i Globus Studio i Oslo, oppstod i kompaniskap mellom de to herrene, av og til med god hjelp av Popklikk-favoritten Sjur Lyseid, kjent fra Sunturns og The Little Hans Of Asphalt. 

«Birds Are Real» består av 10 nydelig arrangerte låter som sender tankene til den lett sofistikerte popmusikken som oppstod på amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet og som etterhvert også dukket opp på de britiske øyer. Vi snakker med andre ord om en utsøkt  blanding av kammerpop, softpop og yacht-rock. På «Hurt So Good» føles det for eksempel som om Beach Boys og 10cc oppholder seg i det samme rommet. 

Lydbildet, som er fullpakket med nydelige harmonier, bygges i all hovedsak opp rundt strykere, blåsere, tangenter av mange slag, gitarer og en og annen steelgitar. Vokalen til Brænna er varmere  enn sola og brenner seg umiddelbart fast. Det låter proft, gjennomarbeidet og utrolig fint (jepp). 

Alle låtene på «Birds Are Real» er lette å like og svært nynnbare, men der spørs likevel om ikke  «Number Games» får æren av å fremstå som den mest uimotståelige låta i hard konkurranse med  blant andre «Hurts So Good» og «Everything/Everything». (Espen A. Amundsen)

Juice Webster: «JULIA» (album, 2023)

 Nytt fra Downunder: Melbourne-artisten Juice Webster, kjent i hjemlandet som den ene halvdelen av elektronika-duoen Hemm, er ute med debutalbumet, «JULIA». Og når det kommer en slik nyhet fra Australia kan den fort være verdt å sjekke det ut.

Julia er selvfølgelig Juice Websters egentlige navn. Her snakker vi om en artist som fortsatt er i støpeskjeen, men som glimter til med noen nydelige spor på denne debutskiva. Førstelåten «Returning» med sin repeterte verselinje setter standarden. Høydepunktet nås idet Webster roper «Wooo» 2.38 ut i låten. Det er utrolig hvordan et slikt lite grep kan skape magi.

Plata er produsert av Simon Lam, og budsjettet har sikkert vært stramt, men heldigvis romslig nok til at de har kostet på seg skikkelige innspilte trommer (Ollie Cox).

«In The Zone» og «Black Coat, Black Skirt» er begge fine indiepoplåter. Neste godbit er den svaiende «Without You». «Headaches» er også fin, og samme gjelder sistelåten «All for You».

Alt i alt, en mer enn lovende debut fra en ung, spennende australsk artist. (JEE)

Charlie Kaplan: «Country Life in America» (album, 2023)

På sitt andre album, «Country Life in America», serverer New York- baserte Charlie Kaplan lytterne et svært lyttervennlig og tilbakelent musikalsk univers fylt med så mye sjarm og så mange musikalske krumspring at man kan bli frelst av langt mindre. 

Kaplan leker seg innenfor et musikalsk landskap som kan minne om en lett blanding av The Replacements, Jonathan Richman og Big Star. Et landskap der elementer av rock, country og folk flettes sammen på fint vis. Låtene er i stor grad bygd opp rundt fengende melodilinjer, gjerne omringet av et litt vindskeivt og uprentiøst lydbilde der både gitarer, blåsere og tangenter sjangler rundt på befriende vis. 

Selvom produksjonen kan fremstå som litt «tatt på hælen»; noe den ganske sikkert ikke er, er musikken fylt med så mye melodiøsitet og varme, at låtene oppleves som små energibomber fylt med et lekende lett overskudd det er vanskelig – om ikke umulig – ikke å bli revet med av. 

«Country Life in America» er noe så sjeldent som et melodiøst og sjarmerende album som tillater seg å sjangle avgårde på sofistikert vis. (EAA)

Maura Weaver: «I Was Due For A Heartbreak» (album, 2023)

Den amerikanske artisten Maura Weaver (fra Cincinnati) er ukjent for de fleste på denne siden av dammen, men innvidde vil kjenne henne fra såpass ulike prosjekt som Mixtapes, Homeless Gospel Choir, The Mimes og Direct Hit!. Når Weaver nå debuterer som soloartist under eget navn, er det innen en sjanger som ikke likner noe av det hun har holdt på med tidligere. I stedet er «I Was Due..» blitt et ypperlig lo-fi indie/folk-album. Til glede for oss i Popklikk.

Weaver åpner med finfin powerpop a la Teenage Fanclub på «Ease On The Eyes» og fortsetter i samme gata fram til den roligere, og nydelige «Sunshine». «Languish In Anguish» blir i overkant bråkete, men neste gullkorn er like rundt hjørnet, i den strålende «Jefferson Highway». Til tider skinner det gjennom at Weaver har en mangefasettert musikalsk bakgrunn, men hun utnytter det til sin fordel på denne utgivelsen. «I Was Due For a Heartbreak, I Guess» er for eksempel en ren folk/country-låt.

Veien ligger åpen for Maura Weaver etter denne pangdebuten, og vi gleder oss over nok en sterk stemme innen den beste musikken. (JEE)