Den første måneden av året har gitt Popklikk-redaksjonen mange fine, musikalske øyeblikk. Noe som har resultert i en usedvanlig flott spilleliste bestående av låter fra nyfødte album vi har hørt ekstra mye på de siste ukene.
En spillelista som stikker innom så mange musikalske sjangre at vi nå og da nesten mister pusten.
At de tre siste låtene kan knyttes til The Go-Betweens, skyldes ene og alene at Espen, som alltid har elsket bandet, har brukt de siste ukene til å lese Robert Forsters bok «Grant & l». Forster som sammen med Grant McLennan VAR The Go-Betweens.
Om du ikke vet at sjefen i The Goon Sax, som minner mer enn mye om The Go-Betweens, er sønnen til nevnte Forster er det helt greit.
Ønsker du å lese anmeldelsene våre klikker du her. Klarer du deg med noen smakebiter, dukker de opp her og nå:
Shame: «Songs Of Praise»
Musikalsk plasserer Shame seg i et relativt tradisjonelt landskap. En deilig vegg av gitarer i midten, soloer/riff som skiller seg ut i lydbildet. Steen er erkeklassisk rockevokalist med stor spenn. Trail of Dead er nevnt. Punk-råskap blandet med inspirasjon fra 80-talls postpunk-representanter som som The Fall, The Chameleons, en dose hardcore-punk, som hos danske Iceage, og glimt av det soniske landskapet der vi finner band som Ride, The Jesus & Mary Chain og Sugar/Hüsker Dü.
Jeg tror vi snakker klassiker her – i hvert fall et vesentlig bidrag til å revitalisere engelsk rock. Det er veldig lenge siden sist jeg spilte en helt ny rockeplate fire ganger på rad i rask rekkefølge, av ren iver, begeistring, lyst og glede. Anbefalinger kommer ikke sterkere enn dette (Morten Solli).
Anderson East: «Encore»
Det oppsiktsvekkende på denne nye plata er at East har samarbeidet med svenske Tim Bergling, vesentlig bedre kjent som elektronika-artisten Avicii!, og pop-kjæledeggen Ed Sheeran på to av sangene, Bergling på den über-potensielle hiten «Girlfriend».
Men det drar ikke Anderson East ut av sonen der vi vil han skal være, formadablo neosoul, en verdig arvtaker til giganter som Wilson Pickett, Percy Sledge og Arthur Alexander.
Dette er det nye årets første overlegne plateutgivelse. Selvfølgelig skal Anderson East ha et ekstranummer, et encore. Helst mange, når han endelig måtte finne veien til våre scener for første gang (Tom Skjeklesæther).
Munroe/Knudsen: «A Murder Of Crows»
At den tidvis sprudlende og lekne innstillingen, som har preget både Hilde Maries og Christers soloplater, er erstattet av et nøkternt lydbilde som maler fram et mørke som ikke fantes der tidligere, føles både naturlig og helt på sin plass.
For det er nettopp i dette mørket at kvaliteten i musikken trer frem. At magien åpenbarer seg og skyter fart mellom de vakre harmonier og svale melodilinjer. Det oppleves som om en uforløst musikalsk kraft endelig har funnet (Espen A. Amundsen).
Shopping: «The Official Body»
Vi snakker post-punk som er erke-engelsk, men likevel i en uvant engelsk form, fordi referansepunktene like gjerne er amerikanske: her er det små nikk til tidlig B-52’s og tidlig Talking Heads, men også Au Pairs og små drypp av The Pop Group, fra den første post-punk-perioden. Tekstene veksler mellom impresjonistiske shout-outs og vagt formulerte utspill på personlig-politisk plan; dette er antydningens kunstpop! (MS)
Beechwood: «Songs From The Land Of Nod»
Det er storbyens puls som binder låtene sammen, i et moderne urbant uttrykk for rockens urkraft og ambisjon. Plata har en udefinerbar New York stemning, selv om inspirasjonskildene er flerfoldige.
Musikken gir meg en følelse av resirkulert garasjerock og punk med litt skumle sekstitall vibrasjoner, men stort sett på en veldig god måte. For det virker friskt, ektefølt og absolutt fengende. Bandet er nok best i konsert på en liten lokal scene, og plata gjengir det uttrykket godt (Eivind Sigurd Johansen).
Savoy: «See The Beauty In Your Drab Hometown»
«See The Beauty In Your Drab Hometown» består av så mange melodiøse og knakende kjekke låter at jeg nesten er blitt avhengig. Noe det velsmurte lydbildet, som legger seg som et varmeteppe over både kropp og sjel, skal ha en stor del av æren for. Et lydbilde som mer enn ofte flytter tankene tilbake til det glade 80-tallet da band som a-ha, Depeche Mode og The The ramla rundt på hitlistene (EAA).
Chris Stapleton: «Songs from a Room vol. 2»
Songs from a Room vol. 1 kom i mai, Songs from a Room vol. 2 kom rett før jul. Begge har solgt svært godt, mer enn nok til å gjøre Stapleton til verdens mestselgende countryartist også i 2017.
Åpningskuttet på Vol. 2, «Millionaire», er en virkelig godbit, kanskje kjent for noen norske lyttere, å finne som tittelkutt på Kevin Welch´ 2002-album, delvis spilt inn i Danmark.
Syv av sangene er skrevet av Stapleton, i samarbeid med blant andre Mike Henderson tidligere gitarist i Welch og Kane sitt band, samt The Steeldrivers. Et av høydepunktene på denne siste plata er midtempo «Scarecrow in the Garden», en sang du helt sikkert kommer til å høre selv på norsk radio i løpet av 2018 (TS).
The Liminañas: Shadow People
Der den søte akustiske psykedelia-visen “Pink Flamingos”, i sånn forsiktig Syd Barrett-modus, avløses av “Trois Blancs”, som med insisterende monotont komp innlemmer sin Serge Gainsbourg-inspirasjon til fulle (hør for eksempel SGs “Bonnie & Clyde”), har du kvintessensen av det fargerike rock-idiomet perfeksjonert av det franske ekteparet (?) Marie og Lionel Liminaña (MS).
