Endelig er Popklikk-favoritten Dyveke Kuløy klar med en ny singel, deilige ”Little Darling”. Og i november kommer debutskiva! Popklikk har snakket med Dyveke om musikken hennes, inspirasjonskilder, gråting på kommando, kunsten å totalrenovere hus, evigheten, selfier og ”Logical Song”.

– Hvordan ble ”Little Darling” unnfanget?

– ”Little Darling” ble unnfanget på et tog i England. Låta handler om å være på vei til noen som trenger en, eller som man i hvert fall håper og tror trenger en.

– Du slipper debutalbumet ditt i november. Hvordan vil du beskrive musikken på skiva?

– Musikken på debutskiva er noe vakkert og sårt og nært, noe mer up-tempo, men det som går igjen er de tolkbare tekstene jeg er så glad i. Som på ”Gabriel” er det fortsatt mye symbolbruk, metaforer, og mystikk. Skiva ligger nok mer i samme gate som ”Gabriel” enn ”Gratitude”, og jeg tror Little Darling er ganske representativ for resten av skiva.

– Det har vært en lang prosess, ikke sant?

– Vi har jobbet mer eller mindre aktivt med plata siden august 2012, så det må man kunne si har vært en lang prosess!

– Hva har produsenten din, John Agnello (Dinosaur Jr., Kurt Vile, Sonic Youth mfl.), betydd for sluttresultatet?

– John har vært enormt viktig; han er min strengeste kritiker, min sparringspartner, og han løfter meg opp der jeg trenger det og holder meg med beina på jorda der det er nødvendig. Det er enormt vanskelig bare å ha seg selv å lytte til, særlig på en debutplate føler jeg, og John har vært min skytsengel gjennom prosjektet – som Märtha Louise ville ha sagt. John er også enormt flink til å oppfordre meg til å være tro mot mitt eget uttrykk og ikke la meg friste til å endre musikken for å passe marked eller bransje – sikkert både bra og dumt, men det er noe vi er veldig enige om og opptatte av begge to.

– Betyr albumformatet mye for deg?

– Jeg liker tanken på albumformatet fordi jeg føler artisten får vist frem en større helhet enn bare å slippe singler. Men jeg liker EP formatet også, selv om man kanskje bør være litt mer ‘spisset’ på en EP. Et album har plass til litt mer forskjellige uttrykk.

– Hvordan jobber du fram en låt?

– Jeg ligger ofte våken om natta og ikke får sove fordi melodien kommer snikende og kverner rundt oppi hodet mitt. Så må jeg liste meg ut av senga for ikke å vekke samboeren min, og så synger jeg inn en røff skisse av tekstidé og melodi på iPhonen, gjerne da inne på vaskerommet, for ikke å vekke bikkja som da vil begynne å bjeffe med. Så setter jeg meg til pianoet dagen etter, og finner akkorder og finpusser hvilke deler som skal hvor, også må jeg stort sett alltid kutte minst to vers.

– Stod du ofte og sang foran speilet med oppsatt hår og hårbørste da du var ung?

– Ikke så mye synging foran speilet med verken oppsatt hår eller hårbørste, men husker jeg var veldig fascinert av Sinead O’Connors video til ”Nothing Compares To You”, og øvde en del på å gråte på kommando. Foran speilet, uten hårbørste. Jeg er ganske dramatisk av meg, så det fikk jeg ganske fint til. (Nå gleder jeg meg skikkelig til de ringer fra Nationaltheatret!)

– Gjør du det fortsatt?

– Og ja, jeg gjør det fortsatt. Huff, så flaut. Men viktig med litt tulledrama i livet innimellom!

– Hvem var din første musikalske helt/heltinne?

– Min første musikalske helt var Leonard Cohen. Den første låta jeg lærte meg å synge og spille på gitar var ”Suzanne”, sittende på trappa utenfor huset vårt på Jeløya, helt sikkert til naboenes store irritasjon på en varm sommerkveld. Jeg var ikke nødvendigvis så veldig god på gitar.

– Har du et favorittuttrykk?

Favorittuttrykk? Jada så neida så… funker alltid etter at tørre spøker har falt med et like tørt dunk til marken.

– Popklikk elsker flauhet og dårlige vitser. Gjør oss mer menneskelige, liksom. Funker det sånn for deg også?

– Jeg er veldig glad i mennesker som ikke tar seg selv så høytidelig, det gjør definitivt folk mer menneskelige for min del. Jeg er ikke så flink med folk som tar seg selv veldig seriøst, og ender stort sett med å trampe i salaten før jeg blir veldig, veldig stille.

– Har du tatt mange selfier i sommer?

– Jeg har faktisk tatt noen selfier av samboeren og meg i sommer, mest fordi vi har vært på noen festivaler og har hatt veldig behov for å fortelle og vise alle våre venner på instagram som hadde bestilt sydenferie i mars og lå og døde på strender i Hellas med to kids under fire år hvor lykkelige vi er. På festival i sola med hvitvin uten kids. Du skjønner tegninga. Ikke bra i det hele tatt, men veldig mange fine konsertopplevelser!

– Hvem vant prisen: Årets beste festivalkonsert?

– Patti Smith vant definitivt prisen for min del. Hun er en yppersteprestinne.

– Hva synes du egentlig om å pusse opp hus?

– Pusse opp hus aner jeg ikke hvordan er, men forestiller meg at det er kjempelett og litt sånn som på reklamen på radio Norge hvor man er kjærestepar og fniser og maler på hverandre og alt er veldig romantisk og gøy og enkelt. Totalrenovere hus derimot er ganske slitsomt, men man venner seg til sagflis i senga og litt impromptu løsninger på det meste, fra å vaske opp i dusjen til kreative el-oppsett der man må flytte en sånn spole med skjøteledning fra rom til rom om man vil ha strøm. Man blir også vant til å begynne å fyre i peisen kl 05.00 for ikke å fryse i hjel i løpet av dagen, også blir man ekstremt lei av sushi og hamburgere. Men det verste er nesten nå som vi er nesten, men ikke helt ferdige, for da blir man sittende litt apatisk og stirre på ting man burde gjort også blir man helt utrolig sinnsykt lei av å sparkle, pusse, grunne og male eller tapetsere vegger. Og da blir det plutselig kjempeviktig hvem som skal ta oppvasken eller gå tur med bikkja og hvem som har gjort akkurat mest denne uka eller har jobbet lengst dager.

– Hvor evig tror du evigheten er?

Jeg synes evigheten er litt skummel å tenke på. Det kommer så mange andre spørsmål samtidig; hva inneholder egentlig evigheten? Vil den være til å holde ut om den er så evig som man tror? Og kommer ikke det an på hva denne evigheten skal fylles med? Er evigheten nå, i en treårings oppfattelse av hvor lang sommerferien er? Kan evigheten fanges i et øyeblikk av lykke og kjærlighet, for eksempel når du ser din beste venn inn i øynene og føler en ren tilhørighet? I så fall håper jeg evigheten er akkurat så evig som vi frykter. Om den derimot kommer etter døden og skal fylles med englesang og harper eller menn med horn og mye leirbål, så kan det i grunn være det samme for meg med hele evigheten. Jeg hørte et veldig spennende program på P2 i sommer om en astronom som snakket om evigheten, og han sa at verdensrommet er evig, så vidt vi vet, men vi vet ikke hvor evigheten begynner eller slutter, så for alt vi vet er vi der akkurat nå. Blir svimmel!

– Nevn tre album du har hørt mye på i sommer.

Tommy Tokyos “We Blister and We Bleed”. Herlig album, nydelige låter, fine, enkle arrangementer, synes det er tidløst og fint! Regina Spectors ”Far”. Er veldig glad i dette albumet og har hørt det litt i hjel, men jeg har kjøpt meg sykkel i sommer og det passer veldig bra på øret på sykkeltur. Sharon Van Ettens ”Are We There”. For en låtskriver, for en sanger! Nydelig, tidløst album som snakker til sjelen

Velg mellom følgende:

– The Bangles eller The Ramones?

The Bangles er de med ”Manic Monday”, ikke sant? Den blir jeg bare sur av, og velger dermed The Ramones, som jo er helter og legender.

– Roxy Music eller Supertramp?

– Supertramp fordi jeg må innrømme at en av mine guilty pleasures er  ”Logical Song” fra ”Breakfast In America”. Aner ikke hvorfor, må være en sånn barndomsgreie. Flaut!

– ”Logical Song” er knall!

– Elsker den! Måten vokalisten gjør til aksenten sin minner litt om måten Steve Harley synger ”Sebastian” på. Elsker jo Steve Harley & Cockney Rebel, så klart. Drama, drama, drama og weirdness.

– Wilco eller The National?

– Må nesten si Wilco føler jeg, siden pedalsteel-gitaristen deres, Mark Spencer, spiller på plata mi. Men liker The National også jeg altså.

– Oasis eller Blur?

– Må bli Blur, men jeg har aldri vært så veeeeldig fan av akkurat den britpop-bølgen der. Oasis ble for nasalt for meg. Blur er hakket bedre. Her tråkker jeg sikkert på en hel haug med tær.

– Liker du å tråkke på tær?

Haha, nei! Men jeg tråkker heller på noen tær og forsvarer standpunktet mitt enn å liste meg langs veggene og være enig med alle. Folk er forskjellige med ulike meninger og ulik smak, og det må være greit. Er ikke alle som liker det jeg lager heller, og det må jeg jo bare akseptere.