Popklikk-redaksjonen har fått dilla på Hakan Markussens ”The Track”.

Ei plate som får oss til å tenke på artister som Bob Dylan, Big Star, Saturday Cowboys, Steve Forbert og Townes Van Zandt. Popklikk har snakket med Hakan som spiller på Big Dipper i Oslo den 2. mai klokken 17:00. Møt opp!

-Hvordan vil du beskrive musikken på ”The Track”

– Musikken på ”The Track” er ”folky” på den måten at den har en forankring i amerikansk folkemusikk. Eller viser om du vil. Jeg vil nok kalle musikken folkrock eller folkpop. Jeg tror mye av det melodiske er hentet fra den musikken jeg lyttet til i oppveksten. Jeg tror den musikken man hører i tenårene har en tendens til å feste seg, enten man vil eller ikke. Mange av låtene på plata fremføres også med band og her kommer pop/rock elementet inn, med referanser til blant andre The Jayhawks, Grateful Dead og Bruce Springsteen. Før vi startet med innspillingen av ”The Track”, fikk jeg en bunke LP’er av produsent Rune Berg som skulle gi meg en indikasjon på hvor hen han ville soundmessig. Foruten The Jayhawks og Grateful Dead kunne man finne navn som John Lennon, Sandy Denny, Fleetwood Mac og Willy Nelson i denne bunken.

-Plukk ut to favorittlåter fra plata med begrunnelse.

-Det er vanskelig å plukke ut to låter, men sånn rent instinktivt vil jeg nok trekke frem ”Riding The Dark Night” og ”The Track”. ”The Track” fordi teksten sier lite, noe som gjør at den sier mye. Teksten består jo stort sett bare av ulike bilder, men i løpet av sangen fortelles det likevel en historie. I tillegg synes jeg musikerne gjør en formidabel jobb i forhold til å formidle varheten i låta. Jeg vil også trekke frem ”Riding The Dark Night”, men er ikke helt sikker på hvorfor. Jeg tror kanskje det har å gjøre med at teksten fortsatt treffer meg like hardt nå som tidligere. At den har en slags evigvarende aktualitet i seg, for meg. Det at produksjonen treffer så presist, forsterker selvfølgelig hele inntrykket.

-Hva er du mest fornøyd med på ”The Track”?

-Kanskje helheten. Det at jeg opplever at det er en musikalsk og kunstnerisk helhet på albumet.

 -Fortell litt om ”Guys Like You And Me” og ditt forhold til Charles Bronson.

-”Guys Like You And Me” er en bred fortelling som inkluderer mye og jeg vet kanskje ikke helt selv hva den inkluderer. Noen ganger er det sånn at låta blir litt til av seg selv. I dette tilfelle har det nok vært litt slik. Jeg leste et sted at Joan Baez spurte Bob Dylan en gang om hva en bestemt låt handlet om. Da svarte Dylan at han ikke visste hva den handlet om. At låta bare kom til ham. Akkurat dette kan jeg kjenne meg litt i igjen i når det gjelder ”Guys Like You And Me”. Charles Bronson spiller utrolig bra i westernfilmen ”Once Upon A Time In The West”, en film jeg har sett flere ganger. Rolleprestasjonen han gjør i den filmen er kanskje det beste jeg har sett på film. For øvrig er jeg en stor fan av regissøren Sergio Leone og hans spaghettiwesternfilmer. Jeg har sett dem alle. Film er en stor inspirasjonskilde for meg når jeg skriver låter.

-Hvordan jobber du fram en låt?

-Det kan starte med at det dukker opp noen tekstlinjer mens jeg sitter og spiller gitar. Andre ganger kan jeg ha en klar idè om hva jeg vil skrive om. At det for eksempel skal handle om en person eller en bestemt hendelse. Jeg har en notatblokk jeg skriver ned tekstlinjer i. De linjene jeg ikke føler er bra nok, stryker jeg ut.

-Hvorfor begynte du å lage musikk?

-Det er vanskelig og svare på egentlig. Jeg tror det har å gjøre med at du i utgangspunktet er kreativ. Og den uttrykksformen du velger har å gjøre med hva du føler er riktig for deg. I mitt tilfelle var det musikk. For andre kan det for eksempel være å tegne, spille skuespill eller skrive bøker. Da jeg gikk på LIPA tok jeg et skuespillerkurs. Jeg husker at det føltes ukomfortabelt. Det å skrive tror jeg nok ligger nærmere, men så langt har jeg ikke skrevet noe annet enn låter.

-Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

-Da jeg var sånn rundt tretten, fjorten hørte jeg på mye gammel blues og sangere som Son House, Robert Johnsen, Lightning Hopkins, John Lee Hooker, Sonny Boy Williamson og Muddy Waters. Men jeg hørte også på mye annet. Jeg hadde kamerater som hørte på Bob Dylan, The Beatles, The Rolling Stones og Cornelis Vreeswijk. Jeg husker vi hørte på denne musikken på vinyl. I tillegg til det fikk jeg tilgang til mye musikk gjennom mine to eldre brødre. Her kunne det for eksempel gå i Fleetwood Mac, Jimi Hendrix, a-ha, AC/DC, The Doors og DumDum Boys.

-Hvilke planer har du for framtiden?

-Planen nå er å få spilt konserter rundt omkring i landet og på den måten promotere albumet. Første konserten er en minikonsert på platebutikken Big Dipper i Oslo torsdag 2. mai kl 17. Etter det spiller jeg i Bergen, og så i Ski. Det jobbes med å få booket flere konserter.

-Vinyl, cd eller strømming?

-Det må bli vinyl. Vinylen er det som genererer mest energi og står nærmest musikk utført live. CD og streaming blir for meg mye av det samme. Lyden er digital og låter ikke like bra som analog lyd. Samtidig ser jeg den praktiske fordelen av Ipods, og det å kunne spille av musikk på mobiltelefoner og så videre.

-Nevn tre album som har betydd mye for deg.

-Bob Dylans ”Time Out Of Mind”.  Dette albumet har jeg hørt ekstremt mye på og er en plate jeg aldri kommer til å bli ferdig med. Sannsynligvis det beste albumet jeg vet om. ”Not Dark Yet” er kanskje verdens beste låt.

Bob Dylans “The Bootleg Series, Vol 8: Tell Tale Signs” (2008). Et trippelalbum i Dylans bootleg serie som inneholder alternative versjoner av låter utgitt på plate. Albumet inneholder også live-versjoner fra ikke-utgitte og utgitte album, samt filmmusikk. Jeg hørte veldig mye på denne plata da jeg var i innspurten av å skrive min masteroppgave i musikkhistorie, høsten 2009. En stor trøst i en tung periode.

Billy Bragg & Wilcos ”Mermaid Avenue”. Den engelske sangeren Billy Bragg og det amerikanske bandet Wilco har på denne plata tonesatt ukjente tekster av Woody Guthrie. Prosjektet ble organisert av Guthries datter, Nora Guthrie. En veldig fin plate som jeg oppdaget da jeg jobbet på Virgin Mega Store i Oslo i 1997.

-Velg mellom følgende:

-“Twin Peaks” eller “The Sopranos”?

-”The Sopranos”. Jeg er liker mafiafilmer.

-The Ramones eller The Clash?

-The Ramones. Jeg liker begge bandene, men må nok si at The Ramones sine låter tiltaler meg noe mer.

-Beach Boys eller Neil Young?

-Neil Young. Jeg har aldri vært så opptatt av Neil Young, men jeg ser jo at han er en meget dyktig låtskriver. Beach Boys er også er et veldig bra band og har i likhet med Neil Young satt dype spor i populærmusikkhistorien.

-Liverpool eller Everton?

Liverpool. Jeg er ikke en utpreget fotballsupporter, men heiet på Liverpool da jeg var liten. Og det at jeg i tillegg har bodd i Liverpool gjør at det må bli dem.

-Bruce Springsteen eller David Bowie?

-Bruce Springsteen. Jeg har alltid likt Springsteen og har hørt mye på musikken hans. På album som ”The Ghost of Tom Joad” og ”Nebraska” viser han hvilken eminent historieforteller han er.

-“Blonde On Blonde” eller “Blood On The Tracks”?

-“Blonde On Blonde”. Kvalitetsmessig vil jeg ikke si det er noen forskjell. “Blonde On Blonde” faller noe mer i smak for min del. For en herlig plate!

Townes Van Zandt eller Gram Parsons?

-Townes Van Zandt. Stemmen og låtene treffer. ”Tecumseh Valley” er en sterk fortelling.

-Son Volt eller Wilco?

-Son Volt. Appellerende tekster og fine jordnære produksjoner. ”American Central Dust” er et særdeles sterkt album!

-The Smiths eller Madonna?

-The Smiths er kvalitativt bedre musikk.

Alle konsertene til Hakan legges ut på www.hakanmarkussen.com, på live-siden.