Selv om det for tiden går mye i Mark Eitzels nye plate «Hey Mr Ferryman» og Paul Wellers fantastiske nye låt, «The Ballad Of Jimmy McCabe», klarer verken Lyttelua eller Popklikk å slippe taket i Lawrence.

Den mystiske Lawrence som ga ut et par nesten prikkfrie album med Felt på 80-tallet, «Forever Breathes The Lonely Word» og svanesangen «Me And A Monkey On The Moon».

Neste forsøk på å erobre verden ble for Lawrence Denim, bandet som stakk fram tærne rett før britpopen for alvor slo seg ned på de britiske øyer. Men i konkurranse med band som The Auteurs, Suede, Pulp, Blur og Oasis, solgte Denim knapt nok et glansbilde.

Denim var, når sant skal sies, et sabla snålt band med rare tekster, snodige syntharrangementer og minst ett bein i glamrocken. Hvorvidt tekstene er ironiske, et skjevt blikk på samfunnet eller resultat av Lawrence’ egne livserfaringer, se det er det umulig å svare på.

Personlig foretrekker Popklikk andreskiva, «Denim On Ice», framfor debuten «Back In Denim». Men først og fremst elsker vi den mystiske skikkelsen Lawrence. Mannen som laget fet musikk med deilige hooks og ekstremt fengende melodilinjer.

Noe «It Fell off the Back of a Lorry», «Shut Up Sidney», «Grandad’s False Teeth», «Glue And Smac», «Jane Suck Died In ’77» og ikke minst, «Synthesisers In The Rain», er praktfulle eksempler på.

Favorittene er likevel åpningslåta «The Great Pub Rock Revival» og den balladeaktige «Don’t Bite Too Much Out Of The Apple». Særlig sistnevnte gir oss fremdeles en alternative versjon av gåsehud.

Etter Denim dukket Lawrence opp som Go-Kart Mozart, også det et band det er verdt å låne et øre til. Men den tråden får vi plukke opp senere.

– Ikke sant, Lyttelua?

– Hæ, snakke’ru til meg, din vattball? Ser du ikke at jeg griner, ser du ikke at tårene renner. Err’u helt ufølsom, din skrotnisse?

– Sorry, Lua….

– Sorry, my ass.

– Ehhh….

– Jeg er lykkelig, jeg griner av lykke. Tårene mine stammer fra regnbuen. Jeg tror på Zarathustra, jeg tror på Månestråle, jeg tror på elskoven, jeg tror….

– Kan du komme til poenget…

– Jeg tror på Brent Cash. Mannen fra Athens, Georgia, som får med til å tenke på dressene til Burt Bacharach og mopeden til…

– Poenget….

– Jeg har hørt den nye plata hans, The New High». Jeg er frelst, jeg er Gud, jeg er….eh…lykkelig…og sårbar…og..

– Og?

– Brent høres ut som en blanding av The Beach Boys, The Pearlfishers, Ben Folds, Todd Rundgren og Jimmy Webb! Solskinnspop herfra til månen. Arrangementer og melodier hentet rett fra vakreste av det vakre.

– Jepp!

– Jepp? Er det alt du har å by på din elendige slamp?

– Nope. Det står en iskald Pommac i kjølskapet…