Enkelte ganger er man født et tiår eller to for sent. Popklikk forsøker å lindre disse mentale smertene gjennom virtuelle nerdereiser sammen med våre kjære popklikkere.

Første tidsreise går tilbake til tampen av 60-tallet for å sjekke ut sang nummer to på et album som vi i Popklikk-redaksjonen synes er helt fantastisk, men som vi har lurt på opprinnelsen av.

Britiske Led Zeppelins første album fra 1969 inneholder låten «Babe I’m gonna leave you» som på debutalbumet ikke hadde noen låtskriver (den var merket «Trad.»), arrangert av gitarist Jimmy Page.

Denne sangen er ganske spesiell for Zep-fans, i og med at det skal være den første låten Page spilte for frontfigur og vokalist Robert Plant da de møttes hjemme hos Page sommeren 1968.  Samme høst dro de to på turné med bassist John Paul Jones og trommeslager John Bonham.

Kvartetten skulle snart utgjøre en av verdens mest kjente og myteomspunne rockegrupper. Page satt nemlig igjen som eneste medlem av Yardbirds i 1968 og var forpliktet til å turnere i Skandinavia. Derfor kalte kvartetten seg i begynnelsen for The New Yardbirds. En av sangene de fremførte på turneen var «Babe I’m gonna leave you».

Men etter hvert viste det seg at sangen ikke var så standard likevel. Navnet Anne Bredon dukket plutselig opp sammen med Page og Plant som medforfattere på samleutgivelser flere tiår senere.

Hva hadde skjedd underveis?

Det viste seg at både Page og Plant var fans av den legendariske protestsangeren Joan Baez. Hun hadde bragt låten inn i sitt konsertrepertoar og ga den ut på «Joan Baez In Concert, Part 1» allerede i 1962.  Baez hørtr kollega Janet Smith fremføre den på en college-konsert året før.

Den sterke balladen hadde Smith «knabbet» fra Berkely-studenten Anne Bredon som spilte den live på et radioshow i Chicago kalt «The Midnight Special» rundt 1960. Programmet er spesielt dedikert roots- og folkemusikk  og eksisterer fortsatt. Showet ble faktisk startet så tidlig som i 1953 av filmregissør Mike Nichols. Han skulle senere regissere helaftens filmer som «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1966), «Manndomsprøven» (Nichols vant Oscar for beste regissør – 1968), «Silkwood» (1983), «Working Girl» (1988) og «Charlie Wilson’s War» (2007).

Baez visste ikke at Anne Bredon sto bak og brukte derfor «Trad. arr. Baez», inntil Janet Smith opplyste henne om opphavsretten. Men det var først på 80-tallet at Anne Bredon selv ble gjort oppmerksom på Led Zeppelins versjon av sangen, noe som førte til at Bredon i etterkant fikk en bøtte med royalty-inntekter fra Led Zep-innspillingen.

Zeppelins debutalbum ble nemlig en stor kommersiell suksess. Det har vært inne på amerikanske Billboard i 99 uker totalt. I 1975 passerte salgsinntektene syv millioner dollar. Og i 2001 nådde albumet ti millioner solgte eksemplarer, ifølge Recording Industry Association of America (RIAA).

Bandet tilbragte 36 timer i studio, og Jimmy Page pluss Led Zep-manager Peter Grant skal ha brukt knappe 1.800 pund på innspillingen…

Det legendariske musikkmagasinet Rolling Stone greide å slakte albumet i sin opprinnelige anmeldelse. Rolling Stone-journalist John Mendelsohn mente Jeff Beck Group nok var hakket bedre, og at en hylende Plan ikke var like spennende i de høyere tonelagene som Rod Stewart…

Magasinet har i ettertid forsøkt å rette opp flausen. I 2003 kåret Rolling Stone platen til nummer 29 blant de 500 beste albumene gjennom tidene.

Her er Baez’ versjon:
http://www.youtube.com/watch?v=7eCNLY7ezJo&feature=related

Og her er Led Zeppelins, fra en sjelden fremføring under en konsert i Danmark i 1969: