Søndag morgen lister seg på. Popklikk-redaksjonen fyrer opp hodene, og slenger seg ned foran datamaskinen som står og blinker foran dem i horisonten.

Lørdagskvelden ble brukt til å lytte på diggbar musikk. Vi har plukket ut og skrevet om fem favoritter og laget en spilleliste vi håper popklikkere setter pris på. God søndag kveld, folkens!

Brian Fallon: ”Painkillers”

Fallon, mest kjent som frontmann i Gaslight Anthem, har alltid hørt ut som en ung versjon av The Boss. Noe Popklikk ikke alltid har falt for.

På hans første soloalbum, ”Painkillers”, funker det, takket være en mer poppete tilnærming til musikken, langt bedre. At Fallon fremdeles høres ut som en blanding av Sprinsteen, Petty, Mellencamp og The Killers, gjør ingenting så lenge låtene er fengende og troverdige.

At duften av kvalitet siver ut av rillene på tittellåta, ”A Wondeful Life”, ”Nobody Wins”, ”Rosemary” og “Open All Night”, er det ingen tvil om.

”Painkilers” er en plate man raskt blir glad i og når man først har bitt på kroken er det ingen vii tilbake.

Meilyr Jones: ”2013”

Aj, aj, aj for en deilig overraskelse. ”2013” er årets forundringspakke så langt. Ante ikke hvem mannen var, men nå sitter musikken til Meilyr klistra fast.

Meilyr Jones lager veldig, veldig (veldig) britisk musikk. Godt plantet et sted mellom kremartister som The Beatles, The Divine Commedy, Jarvis Cocker, Kinks, Scott Walker, (jada, han er amerikansk, men gjorde karriere i England) og T. Rex (!), skaper mister Jones fengende og tidvis storslått musikk.

Popklikks favoritter så langt er ”How To Recognise a Work Of Art” (som får oss til å tenke på Dexys), ”Don Juan”, ”Return To Life” og ”Featured Artist”.

Richmond Fontaine: ”You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To”

Popklikk har alltid satt stor pris på Richmond Fontains låtskriver, gitarist og sanger Willy Vlautins tekster. De treffer hardt og får følelsene til å legge ut på lange joggeturer langt inn i de dypeste skoger.

At tankene titt og ofte flyr til Springsteens “Darkness On The Edge Of Town”, et album som handler om overlevelse og evnen til å bite seg fast i eksistensen, er neppe overraskende. Men også navn som American Music Club, Mark Eitzel, Jeff Tweedy og Jay Farrar dukker opp både her og der.

Samtlige låter på Richmond Fontaines svanesang treffer lytteren midt i sjela, og når stemmen til Vlautin bryter gjennom på låter som ”Wake Up Ray”, «I Got Off The Bus», ”Whitney And Me” og ”A Night In The City”, er det bare å legge seg ned og grine.

The Magnetic North: “Prospect Of Skelmersdale”

Akkkurat som Meilyr Jones, levnes det ingen tvil om at medlemmene i The Magnetic North har tilbrakt mesteparten av sine liv i Storbritannia. Et band/prosjekt bestående av Simon Tong (The Verve, Gorillaz og The Good, The Bad & The Queen), Hannah Peel og Erland Cooper.

Bandets andre album, ”Prospect Of Skelmersdale”, bygger på små og litt større hendelser fra Skelmersdale, byen Simon Tong vokste opp i.

Resultatet er strålende. Vakre harmonier blandes med sterke melodier og utsøkte arrangementer. Det lukter vår herfra til Brynsenteret. Spesielt låter som ”Pennylands”, ”

Signs”, ”Sandy Lane” og ”Little Jerusalem” fortjener en medalje rundt halsen og stormende jubel.

White Denim: ”Stiff”

White Denim må være en av klodens tøffeste band. Måten de kombinerer gitarbasert rock med både svaiende soul, punk, funk og skråstilt jazz, er nemlig både unik og helmaks.

Deres forrige album, ”Corsicana Lemonade”, var så bra at den endte opp på Popklikks liste over årets beste album i 2013. Noen som fort kan skje med ”Stiff” når vi har 2016 i kikkerten.

Liker du band som Allmann Brothers, Sir Douglas Quintett, Grateful Dead, Wilco og Marvin Gaye, er ”Stiff” et album du kommer til å høre mye på resten av året.