Etter en lang tur i kjelleren har Popklikk-redaksjonen  lyttet seg gjennom en haug med skiver og laget en spilleliste det lukter godt av. Here we go…

Whitney: ”Light Upon The Lake”

Whitneys debutalbum består av instant musikk som sitter klistra fast i hjernekontoret før du rekker å si ” virre virre vapp vupp vupp”.

Whitney lager skranglete og melodiøs countryrock som sender tankene til The Band, George Harrison og den amerikanske vestkysten. Vi snakker tidløs musikk med både snert og store doser viljestyrke. Lydbildet er pakket fullt med blåsere, lettbente og lekne gitarer og en vokal som jobber med å holde seg på beina.

”Light Upon The Lake” er så sjarmerende at vi nesten dauer av glede, noe som i seg selv er en liten sensasjon. Ønsker du å bli frelst anbefaler Popklikk deg å begynne med låter som ”No Matter Where We go”, ”The Falls” og ”Golden Days”. Så det så!

Dexys: ”Let The Record Show: Dexys Do Irish And Country Soul”

Endelig er Kevin Rowland og hans Dexys tilbake, fire år etter det deilige comebackalbumet, ”One Day I’m Going To Sour”. At den nye skiva er et rent coveralbum med fokus på irsk musikk; landet Rowlands foreldre vokste opp i, er både stilig og modig.

Om det funker? Ehh…ja! Faktisk så funker det så bra at hele Popklikk-redaksjonen begynner å grine hver gang ”Let The Record Show: Dexys Do Irish And Country Soul” slippes løs. Rowlands vokal, som slikker lytteren på nesetippen, er så fantastisk at selv superlativene smuldrer opp og forsvinner ut av vinduet. Vi snakker med andre ord om et realt hakaslepp (takk Kenneth!). Ingen synger som Kevin. Basta!

Tidvis sukkersøtt, ja vel, men det jøkke no så lenge bandet på nydelig vis puster nytt liv inn i gamle klassikere som ”The Town I Loved So Well”, ”You Wear It Well”, ”40 Shades Of Green”, ”Carrickfergus”, ”I’ll Take You Home Again, Kathleen” og ”Both Sides Now”. Bare for å nevne noen.

Produksjonen er lettbent og elegant med strykere både her og der. Noe som funkeer aldeles utmerket. Hurra!

Lars Winnerbäck: «Granit och morän»

Intet nytt fra lassefronten, men det gjør ingen verdens ting.  «Granit och morän» består for det meste av låter som sklir avgårde i et behagelig tempo. Litt sånn Mark Knopler møter akustisk Lundell-aktig. Noe som fungerer utmerket for de av oss som ikke er så opptatt av musikalsk progresjon, nye steg og luftballonger.

De vemodige, selvransakende og tidvis samfunnsengasjerte tekstene, tilfører de slentrende melodiene både overskudd og gnist. Å høre på «Granit och morän» føles litt som å kjøre alene rundt i en forstad en regnfull høstdag med varmeanlegget på og paraplyen i baksetet. En god følelse som verken lengter etter fyrverkeri eller Nugatti.

«Granit och morän» er en jevnt over god plate som humper av gårde i sitt eget tempo. Om vi skal trekke fram enkeltlåter går vi for  «Lågsäsong «, «Blues of a salesman», «En vän i solen» og «Khom Loy».

Max Jury: ”Max Jury”

Popklikk er ganske sikre på at unge Jury fra Iowa har gitt ut årets beste debutalbum så langt i år. Hans selvtitulerte album renner nemlig over av så mye soula rock at vi får frysninger på lilletærne.

Jury, som visstnok lyttet mye på Neil Young, The Byrds, Gram Parsons og Wilco i unge dager, høres ut som en salig blanding av The Band, John Lennon, Elton John, Josh Rouse og Jackson Browne. Flesteparten av låtene befinner seg i et balladelandskap fylt med deilige arrangementer, slepne melodilinjer og smertefulle tekster. Og en skog full av tangenter.

Den utsøkte produksjonen er både lun og veldreid og stemmen til Jury får lytteren til å tenke på både solen og månen.

Konklusjon? Helmaks, Max! Debutskiva di parkerer på utsøkt vis alle musikkens hengerumper på sidelinja.

Daniel Romano: ”Mosey”

At countrysjefen Daniel Romano skulle åpne sin nye plate med en låt som kunne vunnet MGP er relativt frisk og en anelse overraskende.

Men ”Valerie Leon” sitter som et skudd samtidig som den utfordrer alle verdens musikksjangre til å leke litt mer sammen. Når det er sagt; det gjør absolutt ingenting at de andre låtene på ”Mosey”, henter inspirasjon fra artister som Bob Dylan, Leonard Cohen og rock og pop skapt på 60-og 70-tallet

Romano synger med innlevelse og har en kraft i stemmen som tilfører låtene både energi og sårhet. Produksjonen er variert og gjennomarbeidet. Tidvis får man følelsene av at instrumentene tripper rundt i kulissene og bare venter på å entre scenen.